Foto: Cappelen Damm
Integrering handler ikke bare om språk og arbeid, men om gjensidig forståelse, mot og kunnskap. Når debatten reduseres til svart-hvitt-tenkning, skaper vi avstand i stedet for fellesskap. Skal Norge lykkes, må vi tørre å møte ubehaget – uten å devaluere hverandre.
Frykt for forandring – et menneskelig utgangspunkt
Det er en menneskelig egenskap å vegre seg for forandring. Nordmenn har kjempet for sin uavhengighet og sine verdier, og mange føler seg nå sviktet av staten som slipper inn innvandrere de ikke klarer å sysselsette og integrere raskt nok; mennesker som, ifølge mange, setter den tillitsbaserte velferdsstaten i fare.
Men det er ikke bare nordmenn som uttrykker frustrasjon over innvandringsstrømmen. Også mange innvandrere som anerkjenner verdiene Norge står for, og som selv har funnet sin plass her, både unge og eldre, deler denne bekymringen. Blant dem finnes ungdom som ser en sammenheng mellom narkotika og innvandring. De forteller om traumatiserte flyktninger fra krigsherjede områder, som bærer på så mye smerte at den noen ganger eksploderer i sinne mot uskyldige mennesker. Unge flyktninger fra fattige land uten penger blir fanget av narkotika, som de enten konsumerer selv eller selger, i håp om å bli like velstående som norsk ungdom.
Disse ungdommene blir ofte kritisert av etablerte innvandrere som mener de tar snarveier i stedet for å jobbe hardt. Samtidig bidrar slike situasjoner til at mange ser narkotika som uløselig knyttet til opprinnelsesland, selv om de ikke utelukker at også hvite skandinaver kan være langere. Enkelte integrerte innvandrere mener derfor at Europa bør være mer selektiv og bare slippe inn dem som evner å verdsette rettsstaten og arbeide hardt for å integreres.
Når frustrasjon blir politikk – populisme som blindvei
Debatten er hissig og polarisert, preget av frustrerte stemmer og selverklærte eksperter som Martin Almir, som forteller offentligheten hvor naive og godtroende nordmenn er, og hvorfor integreringen etter hans mening er dømt til å mislykkes. Martin rakker ned på alle som står for en integreringspolitikk basert på menneskeverd og likeverd. Han omtaler nordmenn som naive og dumme. Når han peker på nordmenns konfliktskyhet i møte med andre, kaller han det berøringsangst.
Det kan være noe sant i at mange kvier seg i møte med innvandrere, men dette er også en universell, menneskelig egenskap. Når vi ikke vet hvordan vi skal handle, avventer vi ofte i stedet for å ta forhastede beslutninger.
I likhet med mange frustrerte nordmenn etablerer Martin nye premisser. For ham er integrering enveis; innvandrere må tilpasse seg, fordi nordmenn, slik han hevder, også må gjøre det når de etablerer seg i et land i Midtøsten. Denne populistiske holdningen er lite løsningsorientert og bidrar bare til økt hat, samtidig som den trekker Norge bakover i tid.
Martin legitimerer sine holdninger med sin bakgrunn og det faktum at han selv navigerer mellom to kulturer. Han krever at fedre i innvandrerfamilier skal ta større ansvar for sine sønner for å redusere ungdomskriminalitet. Men hvordan skal dette hjelpe? Disse fedrene er ofte selv oppvokst i patriarkalske regimer; de har vært hjernevasket, undertrykt og krenket. Hvordan skal de kunne oppdra sine sønner med verdier de selv aldri har fått erfare eller tro på?
Martin har nylig utgitt en bok som bortsett av få eksempler av vellykkede meglingsforsøk mellom konservative muslimske foreldre og for eksempel skolen, har begrenset nytteverdi. Boken ramser opp anekdotiske situasjoner som oppstår i møte med patriarkalske islamske miljøer; situasjoner de fleste allerede kjenner til, men den gir ingen tydelige svar på hvordan man faktisk bør møte dem.
Mot til å undervise – veien til reell inkludering
Et aktuelt eksempel er undervisning om LHBTQAI+ i et flerkulturelt samfunn. Det er ikke lenge siden kjønnsmangfold var tabu også i Norge. Homofili ble først avkriminalisert i 1972, og transseksualisme sluttet å være en psykisk diagnose i 2018. Fremdeles finnes mange lærere som kvier seg for å ta opp tverrfaglige temaer som seksualitet, kjønn, pubertet, negativ sosial kontroll og samtykke, også i vanlige norske klasserom.
Men det finnes også de som våger å gjøre det, fordi de har forstått betydningen av slike temaer for ungdom, uansett bakgrunn. Ja, man må regne med protester: elever som går ut, fniser og kaller det «Haram». Men trygge pedagoger kan stå i det, og da skjer fantastiske ting. Elever kommer tilbake, nysgjerrige og engasjerte, fordi temaet berører dem. De lærer å forstå seg selv, sine kroppslige reaksjoner og følelsenes berg- og dalbane. Og nei, dette er ikke Haram; det handler bare om å være tydelig overfor foreldrene dersom de protesterer.
Norge er fullt av slike eksempler, og det er dette Martin burde fortelle mer om, i stedet for å rakke ned på alt. Innvandrere som har kommet til Norge, har kommet for å bli. Debatten burde handle om hva vi som samfunn kan gjøre for at alle skal finne sin plass. Det klarer vi ikke med negativ og svart-hvitt tenkning.
