Foto: Kaho Suzuki
Den 12.oktober 2025 skrev NRK at regjerninger ville innføre en ny integreringskontrakt rettet mot alle nyankomne innvandrere mellom 18 og 55 år som deltar i introduksjonsprogrammet. Den 13. oktober publisert Arbeids- og inkluderingsdepartementet et høringsnotat om dette.
I dette innlegget vil jeg hevde at det er de mektige, ikke flyktninger, som må undertegne en såkalt integreringserklæring, et politisk motivert kontrollerende instrument. Jeg vil bruke ordet «flyktning(er)» istedenfor «deltaker(e)» ettersom mitt fokus er på de førstnevnte.
Regjerningen har nevnt formålet og bakgrunnen for å innføre den såkalte integreringserklæringen i høringsnotatet. Alt i alt kan jeg si at sjelen til erklæringen er å kontrollere og skremme bort flyktninger ved bruk av straff og sanksjoner. Dette står i høringsnotatet: «erklæringen skal tydeliggjøre at det kan medføre straff etter straffeloven å ikke følge norske lover […] Brudd på erklæringens innhold vil kunne medføre sanksjoner etter gjeldende regelverk».
Jeg har ingen innvending mot å still de som bryter den norske loven til ansvar. Tvert imot mener jeg at dette prinsippet også må gjelde politikere, ledere på ulike institusjoner, saksbehandlere, lærere og andre profesjonsutøver som på en direkte eller indirekte måte utsetter flyktninger for rasisme, diskriminering og avmakt på blant annet asylmottaker, voksenopplæringssentre, helseinstitusjoner, skoler, høyere utdanningsinstitusjoner, leiemarked, arbeidsmarked og arbeidsplasser.
Forskningen viser at diskriminering er blant de aller største utfordringene mange flyktninger står overfor i vertsland. Norge er ikke unntak.
I Norge kan flyktninger velges bort fra jobbintervju på grunn av blant annet sitt navn. Hudfarge og etnisitet spiller en viktig rolle i å skaffe seg en bopel på leiemarkedet. Flyktninger med gyldig oppholdstillatelse kan holdes fast på asylmottak i flere år og dermed miste muligheten til å begynne på skole så tidlig som mulig. De frarådes å ta høyere utdanning og oppfordres heller til å jobbe innen på forhånd definert yrker på bekostning av sin sosiale mobilitet. Flyktninger får språkopplæring opplagt nettopp for slike stillinger. De utsettes for avmakt på ulike institusjoner, herunder NAV. Til tross for alt dette anklages flykninger som gruppe for snylting på velferdssystemet i klaner. Enda verre utsettes de for hets, trussel og fysisk vold, herunder drap, på arbeidsplasser. Alt dette er på ingen måte flykninger sin skyld.
Når flyktninger klager om disse og andre utilbørlige atferd de utsettes for, blir de ignorert og deres opplevelser nedtones. I motsetning til dette beskyttelses rasister og flyktningefiendtlige folk av systemer som huser dem.
Dorthe Birkmose har artikulert lignende fenomener i sin bok slikt, «uansett hvor mye vi snakker om likeverd, er og blir det en skjev maktbalanse i forholdet mellom dem som gir hjelpen, og dem som mottar den. Derfor kan vi som fagfolk slipp unna med mye. Hvis noen klager på oss, vil vi alltid ha den sterkeste saken, uansett hvor berettiget klagen er. Vi kjenner systemet innenfra, vi diagnostiserer, vi kan beskytte hverandre, vi har ordene i vår makt, og vi har større autoritet. Forskjellen mellom oss og dem gir en risiko for at vi som profesjonelle hjelpere kan venne oss til å operere med forskjellige verdisett for oss og for de andre» (Birkmose, 2024, s.101*).
Det er merkelig at erklæringen utelater disse utfordringene. Den skulle ha anerkjent og tydeliggjort flere utfordringer flyktninger står overfor i Norge. Dessuten skulle den ha punktert bevisstgjøring og myndiggjøring av flyktninger som formål slik at de står for sine rettigheter og få stemmen sin hørt i løpet av sitt liv i Norge.
Derfor mener jeg at det er de mektige som må undertegne en integreringserklæring for å beskytte flyktninger fra negative hendelser og uttalelser. De som utsetter flyktninger for rasisme, diskriminering, trussel og drap må straffes etter gjeldende norske loven. Dette må også presiseres i erklæringen.
Norge har en absolutt rett til å trekke seg ut av internasjonale konvensjoner og avtaler og stenge den kunstige landegrensen hvis Norge ikke vil ta imot en enkelt flyktning. Men så vidt Norge ratifiserer og inngår konvensjoner og avtaler, forplikter Norge seg til å beskytte de som har behov for det etter gjeldende lov, konvensjoner og avtaler. Denne beskyttelsen må være omfattende, altså beskyttelse fra alle typer negative hendelser og utsagn rettet mot flyktninger bare fordi de er flyktninger.
Apropos er det bra at Norge har beveget seg fra å være et av utvandrende folkeslagene i Europa per capita, nest etter Irland, til land hvor mange flykter til. Det er også fint av Norge at flere har fått beskyttelse.
*Birkmose, D. (2024). Når gode mennesker handler ondt: Forråelse som mestringsstrategi. Fagbokforlaget
