Minneord om Natalie Montaño

Den 19. november mistet vi en aktivist, en søster, mor og datter. I dag 4. desember legges hun til hvile, og jeg ønsker med dette å dele noen siste ord om henne.

Natalie Montaño ble en kjent stemme i adopsjonsmiljøet.

Hun var høylytt med sin kritikk av adopsjonssystemet og dens manglende forståelse for både oppfølging av adopterte, så vel som beskyttelse fra at adopsjon skulle bli brukt som brikke i kynisk menneskehandel. Natalie brukte all sin ressurs på å skrive kronikker, blant annet i Utrop, delta i den offentlige debatten og lage podcasten «Adopsjon- et utvidet narrativ».

Å utvide narrativet ble noe hun i aller høyeste grad bidro med gjennom sitt enorme engasjement. For bak kulissene jobbet Natalie utrettelig med å utfordre folks oppfatning av adopsjon, støtte adopterte som søkte svar og «arrestere» journalister som insisterte på å kalle voksne adopterte for adoptivbarn.

Flere kan fortelle om hvordan hun kontaktet dem når de engasjerte seg i den offentlige diskusjen, og hvordan hun innledet lange og gode diskusjoner rundt dette temaet. Mange har fortalt hvordan hun alltid svarte dem når de kontaktet henne etter å ha lest en kronikk, et intervju eller hørt på podcast. Hun delte villig og flittig av sin kunnskap. Både den hun hadde fra før, men også ettersom hun tilegnet seg ny.

Hun kan kanskje fremstå som en person som kaster seg etter sine meningsmotstandere for å «irettesette» eller «belære» dem. Men, Natalie var alltid åpen og interessert i andres meninger. 

Natalie var alltid åpen og interessert i andres meninger. 

Første kontakten mellom Natalie og meg var på min Facebookside. Jeg har selv i over et tiår vært høylytt i mine meninger om adopsjon. Jeg har etterspurt bedre rettsvern for adopterte, og jeg har rettet et kritisk blikk på hele prosessen flere ganger i media og på egne sider.

Når Natalie kontaktet meg første gang, så var hun skeptisk til min kritikk av systemet. Hun undret seg om jeg ikke overdrev og kanskje var radikal negativ til adopsjon. Det er dessverre en kjensgjerning at adopsjonskritikk lenge ble sett på som utakknemlighet og sinne fra en håndfull adopterte. Men, Natalie var oppriktig interessert i å høre hva jeg hadde å si. Hun lyttet med åpent sinn og nysgjerrighet. Hun var aldri interessert i synsing og «følte» realiteter. Hun søkte hard fakta og evidentbasert informasjon. Jo mer vi snakket, desto mer engasjert ble hun. Lite viste jeg at det ble starten på denne arven med lett-tilgjengelig og lettoppfattelig kunnskapsbank for adopterte. 

Natalie var samlende samtidig som hun utfordret. Hun beveget debatten, og hun beveget mennesker. Det kom godt frem under minnestunden som ble arrangert i helgen.

Alle som kom på minnestunden kom fra forskjellige landegrupper, og mange fra motsatte ender av debatten. Vi samlet oss alle i sorg, men også i gledelige minner og fortellinger om Natalie og hennes betydning for oss. 

Natalie var alltid veldig nøye. Hun ytret ikke et ord uten å ha gjort den nødvendige researchen. Hun ble en stor inspirasjon for så mange. Og hun hadde en fremtoning som bygget broer. Natalie så aldri på sine meningsmotstandere som motstandere. Hun aksepterte at det fantes ulike syn og oppfatninger. Hun foretrakk at det ble argumentert med saklighet, men hun dømte det ikke. Til en motdebattant hadde hun en gang sakt, «vi blir nok ikke enige om saken, men jeg elsker deg likevel». 

For er det noe Natalie og oss aktivistene vet, så er det hvor tungt det er å stå i stormen av offentlige diskusjoner. Hun visste hvor viktig det var å ivareta og støtte. En av Natalies viktigste saker var psykisk helse blant adopterte.

Vi har løftet det opp mang en gang for å understreke viktigheten av å snakke om den manglende kompetansen i Norge på adopterte. Og vi har vist til den dystre selvmordsstatistikken hvor adopterte, og spesielt utenlandsadopterte, dessverre er overrepresentert.

Vi snakket om det til det kjedsommelige. Så det kjennes ekstra tungt å se at du til slutt ble en del av den statistikken. Det er vanskelig å innse at du kjempet for ditt liv, så vel som for andres. Det blir en vond påminnelse om hvor reell faren er for oss. Hvor viktig jobben vi gjør, og som du bidro stort til, er. 

Natalie, vi vil fortsette å snakke vår sak. Selv om du ikke lengre er iblant oss, så vil du fortsette å være en sterk stemme med oss videre. Du er, og vil bli dypt savnet, men aldri glemt! Må du nå endelig finne fred.