Ungdomskriminalitet oppstår ikke i et vakuum. Den vokser fram når samfunnet ikke ser ungdommene, når skolen mister ressurser, når fritidsarenaer forsvinner, og når voksne skyver ansvaret fra seg, skriver Ahmed Aadan Warsame (bldet) i dette innlegget. Foto: Pressefoto
Fremskrittspartiet foreslår nå en ungdomskriminalitetsnemnda som kan sende mindreårige kriminelle på lukkede institusjoner. Forslaget høres handlekraftig ut – men det adresserer ikke årsakene til ungdomskriminalitet. Det blir som å sette plaster på et sår som staten selv har laget.
I flere tiår har politikere, uansett parti, gjentatt det samme: Vi må spare til neste generasjon.
Men den generasjonen de snakker om – de som er født på 1990- og 2000-tallet – blir det ikke investert i.
De får ikke bolig. De får ikke jobb. De får ikke trygghet, og så undrer man seg over at noen havner på skråplanet.
Ungdomskriminalitet oppstår ikke i et vakuum. Den vokser fram når samfunnet ikke ser ungdommene, når skolen mister ressurser, når fritidsarenaer forsvinner, og når voksne skyver ansvaret fra seg.
Politikerne snakker om straff og (svenske tilstander), men de glemmer sitt eget ansvar: manglende investering i mennesker.
Vi har råd – men mangler vilje
Siden 1996 har Norge hatt ti finansministre. Alle har sagt det samme: (Vi må spare for fremtidige generasjoner). Likevel har vi ikke bygget flere lærlingplasser, flere rimelige boliger eller flere praksisbaserte utdanningsløp.
Vi har ikke brukt pengene på den generasjonen som faktisk skal ta over landet.
Oljefondet vokser – men samfunnet smuldrer.
Vi mangler sykepleiere, fagarbeidere, sosionomer og lærere.
Vi har unge som vil bidra, men som ikke får sjansen fordi systemet stiller for høye krav – uten å tilby støtte og veiledning.
Fra stigmatisering til investering
Frp og flere politikere fokuserer på symptomet – kriminaliteten – i stedet for årsaken: manglende inkludering, utdanning og fellesskap.
Det er ikke hudfarge, etnisitet eller opprinnelse som skaper kriminalitet. Det er mangel på håp.
Når unge mennesker mister troen på framtiden, mister de også respekten for samfunnet.
I stedet for å mistenkeliggjøre ungdom, burde vi investere i dem.Skap flere læreplasser, bygge rimelige boliger, og styrke ungdomsklubbene, skolene og idretten.
Det er der trygghet bygges – ikke i lukkede institusjoner.
Vi må slutte å spare oss fattige.Et samfunn måles ikke i hvor mye det har på konto, men i hvordan det behandler sine unge.
Hvis vi ikke investerer i dagens ungdom, finnes det snart ingen fremtidige generasjoner å spare for.
