Pakistan våkner, men militære strammer grepet

I flere tiår har militæret vært landets mest dominerende politiske aktør, en institusjon som har styrt bak kulissene, formet nasjonens fortelling og fremstilt seg selv som statens eneste stabile søyle. Men, noe grunnleggende er i ferd med å skifte. Befolkningen, som lenge godtok militærets narrativ om plikt og patriotisme, har begynt å forstå at det er nettopp denne institusjonen som skaper den ustabiliteten den hevder å bekjempe.

Den kontroversielle 27. grunnlovsendringen er ikke et moderniseringsprosjekt. Det er en panikkreaksjon – et forsøk på å låse militærets dominans i grunnloven i det øyeblikket landets befolkning endelig utfordrer den.

Militærets historiske paradoks

Pakistan har siden sin fødsel levd med et politisk paradoks: Institusjonen som hevder å beskytte landet, har samtidig vært landets mest destabiliserende kraft. Militæret har:

• avsatt folkevalgte regjeringer
• støttet og bevæpnet militante grupper som senere destabiliserte regionen
• formet politiske partier og ledere etter eget ønske
• brukt tortur, forsvinninger og trusler som politiske verktøy
• manipulert opinionen gjennom et massivt informasjons- og medieapparat.

Dette er ikke et forsvarsorgan som tidvis har blandet seg i politikken. Det er en politisk aktør som bruker forsvar som dekke.

En befolkning som ikke lenger lar seg styre

Det mest betydningsfulle skiftet i Pakistan er ikke juridisk eller konstitusjonelt, men sosialt. Et yngre, mer urbanisert og digitalt Pakistan har begynt å se gjennom dekningen. Militærets fortellinger om nødvendighet og sikkerhet mister troverdighet.

Protestbølgene de siste årene, selv når de brutalt slås ned, har avdekket en ny bevissthet: folk er ikke lenger villige til å akseptere militærets monopol på politisk makt og det er nettopp derfor 27. grunnlovsendringen introduseres. Når legitimitet svekkes, søker makten juridiske skjold.

27. grunnlovsendringen: en juridisk festning rundt militæret

Endringen gir militæret en livbøye – ikke mot eksterne trusler, men mot egen befolkning. Den innebærer:

• en ny øverstkommanderende med samlet autoritet over alle forsvarsgrener
• livslang immunitet for militære toppledere
• en ny konstitusjonsdomstol som potensielt svekker høyesterett og favoriserer utøvende makt
• ytterligere sentralisering av beslutningskraft, som reduserer provinsenes politiske handlingsrom

Dette er ikke reform. Det er maktkonsolidering som erstatter demokratisk utvikling med institusjonell permanens.

Forfølgelsen av menneskerettighetsforkjempere: Mazari og Chatha som symboler

I dette klimaet blir behandlingen av menneskerettighetsadvokat Imaan Mazari og hennes ektemann Hadi Ali Chatha dypt symbolsk.

I 2025 utstedte en domstol i Islamabad arrestordre mot begge, basert på et påstått «anti-statlig» innlegg på X (tidligere Twitter). Ifølge tiltalen, fremmet av National Cyber Crime Investigation Agency, skal tweeten ha «skapt splittelse» og «fremstilt de væpnede styrkene som ansvarlige for etniske forsvinninger». Tiltalen ble reist under den kontroversielle PECA-loven (Prevention of Electronic Crimes Act).

Men, her er det sentrale: detaljene i tweeten er ikke offentliggjort. Ingen uavhengige medier har verifisert en autentisk tekst, og myndighetene har ikke presentert dokumentasjon som kan etterprøves.

Alt tyder på at tweeten, dersom den eksisterte i den formen myndighetene hevder, handlet om dokumenterte problemstillinger: tvungne forsvinninger, overgrep mot aktivister og militærets historiske rolle i flere av landets konflikter.

Likevel brukes lovverket til å kriminalisere kritikk som menneskerettighetsarbeidere ytrer daglig. Det er ikke tweeten som er «farlig», det er arbeidet deres. For myndighetene er det langt mer truende å bli holdt ansvarlig for urett begått mot sårbare grupper enn å jage de militante organisasjonene de selv tidligere støttet.

Mazari-saken viser hvordan militæret bruker staten som instrument mot sivilsamfunnet. Når rettsforfølgelse kan utløses av en uverifisert eller ukjent tweet, er det ikke lovbrudd som håndheves. Det er lydighet som kreves.

Balochistan: sikkerhetsstatens evige unntakstilstand

Ingen region illustrerer denne sikkerhetsdoktrinen tydeligere enn Balochistan. Regionen lever under det som i praksis er en permanent unntakstilstand. Militæroperasjoner, forsvinninger og systematisk politisk marginalisering preger hverdagen.

For mange Baloch er 27. grunnlovsendringen bare nok et bevis på at staten ikke søker dialog, kun kontroll. Og forfølgelsen av folk som Mazari og Chatha, som har dokumentert nettopp overgrepene i Balochistan og andre utsatte regioner, bekrefter at demokratiet aldri var ment å inkludere dem.

Stabilitetens illusjon

Det internasjonale samfunnet har i årevis akseptert Pakistans maktstruktur i bytte mot strategisk stabilitet. Men stabilitet som bygger på frykt og taushet, er ikke stabilitet – det er en utsatt krise.

Det er også denne illusjonen 27. grunnlovsendringen forsøker å beskytte: forestillingen om at militæret er limet som holder Pakistan sammen. I realiteten er militæret blitt den største årsaken til landets fragmentering.

Konklusjon

Pakistan står nå i en situasjon der militæret forsøker å skrive seg selv inn i grunnloven i det øyeblikket folket endelig begynner å lese den kritisk. Forfølgelsen av aktivister som Imaan Mazari og Hadi Ali Chatha  – kriminalisert for en tweet, men straffet for sin motstand – viser hvor desperat institusjonen er for å bevare kontrollen.

Militæret kan vinne flere slike juridiske kamper. Men, det kan ikke vinne den større historiske kampen mot en befolkning som sakte, men sikkert, forstår sannheten: det er ikke demokrati som skaper ustabilitet i Pakistan. Det er fraværet av det.