Foto: Privat
Den iranske ambassaden i Norge fremstår utad som en del av det internasjonale diplomatiske fellesskapet, men deres handlinger, holdninger og prioriteringer gir grunn til alvorlig bekymring.
For mens diplomatiske misjoner skal bygge broer mellom folk og land, fremstår den iranske ambassadens virksomhet mer som et forlenget grep om makt – et grep som ikke stopper ved Irans grenser. Rapporter fra både Norge og flere europeiske land peker på mønstre: overvåking av eksilmiljøer, målrettet påvirkningsarbeid og forsøk på å kneble kritiske stemmer.
Diplomati brukes som en plattform for å fremme et autoritært narrativ – og for å intimidere de som våger å utfordre det
Dette er ikke bare et spørsmål om kulturforskjeller eller ulike politiske systemer. Dette er en bevisst strategi, der diplomati brukes som en plattform for å fremme et autoritært narrativ – og for å intimidere de som våger å utfordre det. At dette skjer i åpne, demokratiske samfunn, er ikke bare et paradoks. Det er en skam.
Det norske samfunnet bygger på verdier som frihet, rettssikkerhet og respekt for individet. Når en utenlandsk ambassade – under dekke av diplomatiske privilegier – driver virksomhet som underminerer disse verdiene, bør varsellampene blinke. Likevel møter vi en påfallende taushet fra både politikere og offentlighet.
Europa har gang på gang sett hvordan autoritære regimer bruker sine diplomatiske utposter som instrumenter for etterretning og påvirkning. Irans ambassader har flere steder blitt koblet til aktiviteter som går langt utover hva som kan kalles normal diplomatisk praksis. Dette er ikke lenger en mistanke – det er et mønster.
Eksemplene fra inn- og utlandet er mange. Jeg nøyer meg med å vise til at politiet i 2021 siktet en høytstående, tidligere iransk diplomat ved landets ambassade i Oslo for medvirkning til drapsforsøket på William Nygaard. Og PST har i flere åpne trusselvurderinger pekt på Iran som et land som driver med flyktningspionasje og aktiv etterretningsvirksomhet i Norge.
Iran bak antisemittiske angrep?
Nylig erklærte Australia statsminister Anthony Albanese Irans ambassadør som uønsket. Ifølge Albanese har iranske myndigheter stått bak minst to antisemittiske angrep i storbyene Melbourne og Sydney. Det ene var rettet mot en jødisk synagoge, mens det andre var rettet mot et firma som leverte koshermat. Ifølge den australske sikkerhetstjenesten (ASIO) har iranske myndigheter trolig også vært involvert i flere angrep i landet. I august uttalte Albanese at angrepene var ekstraordinære og farlige iscenesatt av en fremmed makt på australsk jord for å undergrave samholdet og skape splid i samfunnet.
Situasjonen er ikke annerledes i Norge og det er på høy tid at vi stiller oss et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Hvor langt skal vi la en fremmed statsrepresentasjon gå i å undergrave de verdiene vi selv mener er ufravikelige? Å beskytte demokratiske prinsipper krever mer enn fine ord. Det krever handling – og det krever vilje til å se sannheten i øynene, uansett hvor ubehagelig den måtte være.
Så lenge ambassaden i Oslo får operere uten kritisk oppmerksomhet, vil de fortsette å være en forlenget arm for et regime som i hjemlandet sitt fengsler poeter, henretter demonstranter og knebler pressefriheten. Når det finnes så mange klare beviser for ambassadens virksomhet er det all grunn til å kreve at det blir satt grenser.
