Foto: Danilo Borges/Wikipedia
Da Qatar arrangerte verdens mesterskap i (VM) i fotball, var USA og en rekke vestlige land blant de mest høylytte kritikerne. De krevde respekt for arbeidsmigranter og rettigheter for menneskene som bygget fotballens infrastruktur. Men nå som USA selv står som vertsnasjon, er verden merkelig stille. Samtidig forbereder amerikanske myndigheter de mest omfattende deportasjonsplanene i moderne tid.
Når verden samles om VM i fotball i USA, vil millioner reise inn i landet, sikkerhetsnivået økes og alle kamera rettes mot stadionene. Men for landets immigranter — menneskene som bygger stadionene, vasker hotellene, kjører bussene og holder hverdagen i gang — kan mesterskapet bli en av de mest risikofylte periodene på flere tiår.
Under Trump-administrasjonen er deportasjonsmaskineriet allerede kraftig trappet opp. I 2024 ble over 270 000 mennesker deportert, det høyeste nivået på et tiår. I 2025 økte antallet i ICE-forvaring fra 39 000 til over 60 000. Mange av dem som arresteres har ingen kriminell bakgrunn, og mange har bodd i USA i årevis, med jobb, familie og barn som er amerikanske statsborgere.
VM gir amerikanske myndigheter en perfekt kulisse: store folkemengder, unntaksprosedyrer, mer politi, mer overvåkning og en offentlighet som først og fremst følger sporten, ikke myndighetenes bakre radar.
Norge er kvalifisert til VM. Flybilletter bestilles allerede, hotellpriser sjekkes, og fotballfester planlegges i norske hjem. USA fremstår for mange som kapitalismens Mekka: butikkene, stadionene, underholdningsindustrien, alt det som glitrer. Men bak glansen finnes en helt annen virkelighet – en virkelighet som nordmenn flest sjelden får øye på når de planlegger sitt store fotballeventyr.
For samtidig som USA tar imot verden med brede gater og blinkende reklameskilt, bygger landet videre på en mørk praksis som altfor få snakker om. En praksis som springer ut av den samme logikken som gjorde Guantánamo mulig: forestillingen om at enkelte mennesker kan plasseres utenfor rettssystemet, utenfor offentlighetens blikk, og utenfor de rettighetene USA selv er verdensmester i å kreve av andre.
Guantánamo ble et globalt symbol på rettsløshet
Guantánamo ble et globalt symbol på rettsløshet. Et sted hvor mennesker kunne holdes uten tiltale, uten dom, uten håp om løslatelse. Et sted som var mulig nettopp fordi det ble definert som unntak, som noe som ikke trengte å følge vanlige lover og regler.
I dagens USA ser vi konturene av samme tenkning – bare i en annen form.
I interneringsleirer for migranter, i varehus gjort om til fengselskomplekser, i teltleirer og private anstalter har sivile organisasjoner dokumentert alvorlige brudd på menneskers grunnleggende rettigheter: mangel på medisinsk hjelp, barn som isoleres, familier som splittes og foreldre som deporteres uten å vite hvor barna deres er. Hundrevis av barn som ble fratatt foreldrene sine tidligere, er fortsatt ikke gjenforent.
Dette er ikke Guantánamo.
Men det er bygget på samme mekanisme: at staten skaper et juridisk vakuum hvor noen mennesker blir definert som mindre verdt, mindre beskyttet – mindre menneskelige.
Og nettopp derfor bør nordmenn som reiser til USA for å feire fotballen vite hva slags virkelighet de entrer. VM er ikke bare en sportsfest. Det er et politisk rom hvor en supermakt viser frem både sine lys og sine mørke sider. I Qatar krevde USA respekt for arbeidsmigranters rettigheter. Nå, når USA selv står som vert og planlegger masseutvisninger, taler verdens stillhet sitt eget språk.
Idrettens dobbelte ansikt:
Internasjonale idrettsarrangement har alltid hatt en politisk bakside. De brukes til propaganda, sikkerhetsopptrapping og sosial kontroll. Historien er full av eksempler på at store sportsbegivenheter blir brukt som skjold for å skjule maktmisbruk.
USA risikerer å gjøre VM til et slikt eksempel.
Migrantene som i generasjoner har bygget landets økonomi — i helsevesen, bygg- og renholdsbransje, landbruk og transport — blir ikke beskyttet, men mistenkeliggjort. Ikke takket for sin innsats, men truet med arrestasjoner. Ikke sett som samfunnsborgere, men som sikkerhetsrisiko.
Det er dette dobbeltspillet VM risikerer å skjule: en feiring i stadionlys, og en menneskejakt i skyggene.
Et valg for verden — og for USA:
Det er nå USA må vise hva slags vertsland det ønsker å være.
Idretten kan være en feiring av fellesskap og mangfold — eller en kulisse for deportasjon og frykt.
Hvis verdenssamfunnet kunne stille krav til Qatar, må det kunne stille krav til USA. Menneskerettigheter slutter ikke å gjelde fordi det er en vestlig supermakt som står som vert. Tvert imot: kravet bør være høyere.
For spørsmålet som gjenstår er brutalt enkelt:
Gjelder fotballens moralske kompass bare når kritikken skal rettes mot andre — eller også når det gjelder oss selv?
