Foto: Flickr
Som veileder i arbeidsinkludering, som daglig møter mennesker i krevende livssituasjoner, må jeg si: Dette er rett og slett feil.
For å motta overgangsstønad må man være i arbeid, under utdanning eller aktivt søke jobb.
Ordningen overgangsstønad er ikke et hinder – den er et springbrett.
Den er en midlertidig støtte som gjør det mulig å stå på egne ben etter samlivsbrudd, vold, sykdom eller andre livskriser.
Likevel velger regjeringen å fremstille mottakerne som en gruppe som «ikke vil jobbe». Denne retorikken rammer særlig kvinner med innvandrerbakgrunn – kvinner som i virkeligheten står midt i hverdager preget av ansvar, arbeid og en kamp for stabilitet.
Jeg spurte kvinnene selv
Da regjeringen begynte å peke på «innvandrerkvinner» som årsaken til økte kostnader, spurte jeg kvinnene selv:
Hva har overgangsstønaden faktisk betydd for dere?
«Jeg står i en situasjon der jeg snart blir alenemor. Jeg er på dagpenger, har en tilkallingsjobb og søker aktivt etter fast arbeid. Jeg har to barn på 2 og 5 år, det eldste med autismespekterdiagnose. Jeg har depresjon, ingen familie her, og fem måneder igjen med dagpenger. Faren til barna nekter å flytte ut, og jeg sliter meg ut hver dag. Jeg prøver så godt jeg kan å finne jobb og lære norsk. Jeg har høyere utdanning, men må omskoleres for å få arbeid her. Uten støtte vet jeg ikke hvordan jeg skal klare meg.»
«Jeg kunne forlate en alkoholisert barnefar og stå på egne ben. Jeg jobbet deltid, betalte barnehage og fikk ingen barnebidrag. Overgangsstønaden gjorde det mulig å komme meg videre.»
«Jeg er alene med to barn og jobber så mye jeg kan. Men uten stønad klarer jeg ikke å dekke alt. Det er ikke latskap – det er realiteten for mange som ikke har familie her til å hjelpe.»
«Jeg ble forlatt da jeg var gravid i femte måned. Overgangsstønaden gjorde at jeg kunne gi barnet mitt en trygg start og komme meg tilbake i jobb.»
Dette er ikke historier om avhengighet. Det er historier om ansvar, arbeid og selvstendighet – om kvinner som gjør alt riktig, men som likevel blir mistenkeliggjort.
Virkeligheten bak tallene
Kvinner er overrepresentert i helse-, barnehage- og serviceyrker – yrker samfunnet vårt er helt avhengig av. De leverer og henter barn innenfor ordinære åpningstider, og mange jobber skift og deltid for å få hverdagen til å gå opp.
I overgangsfasen fra «sammen» til «alene» trenger de stabilitet, kvalifisering og mulighet til å bygge opp livet på nytt.
Dette er investeringer – ikke utgifter.
De som får denne sjansen, betaler gjerne tilbake til samfunnet mange ganger gjennom arbeid, skatt og samfunnsbidrag.
Et rop fra utenforskap
Det som høres i disse historiene, er et rop fra utenforskap og ensomhet.
Statistisk sett er kvinner sterkt overrepresentert blant enslige forsørgere.
De står i lavtlønte yrker, ofte uten fleksibilitet, og har aleneansvar for barn som trenger trygghet og stabilitet. De kjemper ikke mot systemet for å få noe de ikke fortjener – de kjemper for å klare seg selv.
Når regjeringen kutter i overgangsstønaden samtidig som den snakker om integrering og likestilling, rimer det ikke.
Man kan ikke si at man «vil ha flere i jobb», og samtidig fjerne det som faktisk gjør det mulig.
Tid for å lytte – ikke mistenkeliggjøre
Overgangsstønaden hjelper kvinner inn i arbeid, ikke ut av det. Den gir barn trygghet, reduserer fattigdom og styrker integreringen. Når regjeringen mistenkeliggjør mottakerne – særlig innvandrerkvinner – bidrar den til økt utenforskap og urettferdighet.
Når regjeringen mistenkeliggjør mottakerne – særlig innvandrerkvinner – bidrar den til økt utenforskap og urettferdighet
Dette handler ikke om «overforbruk». Det handler om mennesker som står midt i livskriser og prøver å reise seg. De fortjener ikke mistenksomhet – de fortjener støtte.
Det er på tide at Støre-regjeringen reverserer kuttene i overgangsstønaden.
En rettferdig velferdspolitikk skal løfte mennesker – ikke dytte dem lenger ned.
