- Når frihetens stemmer angripes – også fra «opposisjonen» - 05.01.2026
- Pakistan våkner, men militære strammer grepet - 08.12.2025
- Når makten taler – og folket knebles - 28.08.2025
Demonstrasjonen i Mashhad nylig, arrangert i forbindelse med minnemarkeringen for menneskerettighetsadvokaten Khosrow Alikordi, burde ha vært et samlende øyeblikk for den iranske frihetsbevegelsen. I stedet ble den et smertefullt, men avslørende bilde på en dypere krise i iransk opposisjon – en krise som ikke bare skyldes regimets brutalitet, men også destruktive krefter som opererer under dekke av opposisjon.
Under markeringen ropte demonstranter slagord mot regimet. Nobels fredsprisvinner Narges Mohammadi var blant hovedtalerne, sammen med Sepideh Gholian og andre kjente aktivister. Dette alene gjorde demonstrasjonen historisk: midt i et av regimets mest undertrykte byrom ble frihetens språk igjen uttalt høyt.
Men, så skjedde noe urovekkende.
Meningsmotstandere ble angrepet
En liten gruppe såkalte demonstranter begynte å rope grove slagord – ikke mot regimet, men mot andre opposisjonelle. Slagordene var velkjente for alle som har deltatt i støttemarkeringer for «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen i diasporaen. De var ikke spontane. De var ikke rettet mot makten. De var rettet mot meningsmotstandere i opposisjonen.
Disse slagordene er utviklet, promotert og normalisert i monarkistiske miljøer, blant annet av personer i kretsen rundt Reza Pahlavi – som monarkistene selv omtaler som Irans «rettmessige leder». Slagordene handler ikke om frihet, rettigheter eller rettsstat. De handler om å ønske død og fordervelse over andre opposisjonelle.
Dette mønsteret er ikke nytt, tvert imot.
I diasporaen har dette vært en gjenganger: hver gang ulike opposisjonelle grupper forsøkte å samles til felles markeringer, ble de forstyrret – og ofte fysisk angrepet – av monarkister. Målet har ikke vært å styrke kampen mot Den islamske republikk, men å forhindre fremveksten av en bred, legitim og folkelig opposisjon som kan true monarkistenes selvutnevnte lederrolle.
I Mashhad tok dette en farligere vending.
Under protesten ble det kastet gjenstander mot talerne. En av dem traff Narges Mohammadi i hodet. Hun mistet ikke fatningen. Hun fortsatte å tale. Etter hvert overdøvet flertallet disse ropene med slagord mot regimet, slik det burde vært fra starten.
Likevel er det umulig å overse symbolikken: En nobelprisvinner for fred, en av Irans tydeligste og modigste stemmer mot undertrykkelse, ble forsøkt tiet – ikke bare av regimet, men av personer som hevder å stå på frihetens side.
Arrestert
Samme dag ble Narges Mohammadi, Sepideh Gholian og flere andre aktivister arrestert av regimet. De befinner seg nå i regimets fengsler og torturkamre.
Dette reiser et uunngåelig spørsmål: Hvem tjener på å overdøve regimets kritikere?
Hvis disse monarkistene virkelig var opptatt av frihet for det iranske folket, ville de aldri forsøkt å hindre Narges Mohammadi i å tale. I praksis gjorde de regimets arbeid lettere. De undertrykte frihetens stemmer – akkurat slik regimet selv gjør. Her trer et ubehagelig bilde frem: en politisk symbiose mellom deler av monarkistmiljøet og Den islamske republikkens interesser. Ikke nødvendigvis gjennom formelle allianser, men gjennom handlinger som splitter, svekker og diskrediterer den reelle opposisjonen.
Dette blir enda tydeligere når man ser på personene som samler seg rundt Reza Pahlavi.
Et slående eksempel er Sadegh Bigdeli. Han var en sentral aktør i Hassan Rouhanis regjering og en nær medarbeider av Mohammad Javad Zarif. Under JCPOA-forhandlingene ble Bigdeli hentet hjem for å fungere som regimets sjefsforhandler for handel og reintegrering i verdensøkonomien. I dag har den samme personen dukket opp i kretsen rundt Reza Pahlavi i Canada.
Irans infiltrasjonsstrategi
For mange iranske aktivister i eksil fremstår dette ikke som et brudd med regimet, men som en videreføring av dets infiltrasjonsstrategi. En strategi der «myke agenter» flyttes fra regimets maktsentra til opposisjonelle plattformer – for å kontrollere, kanalisere og til slutt nøytralisere reell endring.
Et annet eksempel er Erfan Qanei Fard, nylig pågrepet av amerikanske innenlandske sikkerhetsmyndigheter. Qanei Fard, med bakgrunn fra Irans sikkerhetsapparat og tilknytning til Mohsen Rezaeis kontor, har i årevis opptrådt som forsker og historiker, samtidig som han ifølge en rekke kilder fungerte som infiltrasjonsagent.
Han var også sentral i det mislykkede prosjektet «Fullmakt for Reza Pahlavi» under «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen – et prosjekt mange oppfattet som et forsøk på å avlede og svekke protestene.
Når slike mønstre gjentar seg, er det ikke lenger snakk om tilfeldigheter.
Demonstrasjonen i Mashhad viste oss to ting samtidig: regimets frykt for frie stemmer, og faren ved falske allierte. Den viste at kampen for frihet i Iran ikke bare står mot et brutalt regime, men også mot autoritære ambisjoner forkledd som opposisjon. Ekte frihet kan ikke bygges på hat, trusler og forsøk på å tie andre. Den kan heller ikke ledes av personer som omgir seg med regimets “gamle” tjenere.
Når Narges Mohammadi blir angrepet – fysisk eller verbalt – er det ikke bare hun som angripes. Det er selve ideen om et fritt Iran.
Og den ideen lar seg ikke overdøve!






