Gullmikrofonene og kampen de ikke fører

Plutselig er de der igjen – de selvutnevnte ekspertene, eksilopposisjonen, arvingene til tapte maktposisjoner og grupper som lenge har vært irrelevante. Nå snakker de høyt. Nå vet de hva som må gjøres. Nå vil de eie protestene.

Dette er ikke nye stemmer. Det er gamle aktører som har ligget i dvale – og ventet på neste krise. Noen med voldelig fortid, andre med økonomiske og politiske interesser, flere med tette bånd til fremmede makter. De har ikke vært der når folk har stått i kø for brød, olje og kylling. De var ikke der under krigen med Irak. De var ikke der gjennom tiår med sanksjoner og press. Men når lidelsen når et bristepunkt, er de plutselig klare – med planer, tidslinjer og krav om utenlandsk støtte.

Sinne og protest i Iran er reell. Folk er rasende. Frustrerte. Slitne.

Sinne og protest i Iran er reell. Folk er rasende. Frustrerte. Slitne. Men det som ropes i gatene, er ikke det samme som det som serveres fra trygg avstand. Protestene handler om hverdagsliv under konstant politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig press – ikke om å gjeninnsette gamle eliter, splitte landet eller åpne døren for nye inngrep utenfra.

Likevel gis disse aktørene stadig taletid. De konkurrerer åpent om hvem som kan rope høyest for internasjonal inngripen, sanksjoner, press og «ansvar». Mange av dem har ingen forankring i Iran i dag. Noen har aktivt støttet bombing av landet. Andre har levd komfortable liv i utlandet mens de har ventet på neste krise å utnytte.

Det er verdt å spørre: Hvem tjener på dette? Ikke folk i Iran. De betaler allerede prisen – økonomisk, sosialt og menneskelig. Når deres kamp reduseres til råstoff for andres ambisjoner, er det ikke solidaritet. Det er opportunisme.

Iran er ikke et prosjekt som kan eies fra utsiden. Protestene der er ikke en audition for eksilroller.

Tiden for gullmikrofoner som taler på vegne av et folk de ikke lever blant, burde vært over for lengst.