Foto: Hiroyuki Takeda (Flickr)
Det overveldende flertallet av menneskene jeg har samlet data om, har sterke tilknytninger til både mennesker og steder i Norge. De gjør store anstrengelser for å finne sin plass i det norske samfunnet: de lærer norsk, skaffer seg arbeid og forsøker å bygge et stabilt liv som gjør dem i stand til å forsørge seg selv og sikre at barna deres lykkes på skolen.
Likevel er deres erfaring annerledes enn erfaringen til norskfødte barn. For dem er inkludering i det norske samfunnet langt fra en selvfølge. Nesten uansett hva de gjør – ofte til tross for at de er norske statsborgere – blir de fortsatt betraktet som «innvandrere».
Språkets makt i integreringsdebatten
Det norske samfunnet har både en plikt og et særskilt ansvar for å ta tak i hvordan spørsmål om innvandring og integrering diskuteres. Begrepene integrering og inkludering krever en gjennomtenkt og ansvarlig språkbruk, fordi språket vi benytter bidrar til enten å motvirke eller forsterke sosiale skiller og utestengelse.
Kategoriene og ordene som brukes av politikere og medier, sender sterke signaler til befolkningen som helhet. Det er fortsatt vanlig å skille mellom «første-», «andre-» og «tredjegenerasjonsinnvandrere». Slike betegnelser formidler implisitt at en person hvis foreldre eller besteforeldre en gang innvandret til Norge, aldri fullt ut kan betraktes som noe annet enn en innvandrer – uansett hvor lenge familien har bodd her, eller hvor sterkt vedkommende selv føler tilhørighet til landet.
Å kategorisere mennesker primært etter etnisitet bidrar til å forsterke forestillingen om at en persons fysiske utseende og opprinnelse er det mest sentrale ved dem
Når etnisitet overskygger mennesket
Å kategorisere mennesker primært etter etnisitet bidrar også til å forsterke forestillingen om at en persons fysiske utseende og opprinnelse er det mest sentrale ved dem. Når medier, politikere og forskere diskuterer innvandreres tilhørighet til Norge, er det ofte nettopp etnisitet og opprinnelsesland som trekkes frem som de viktigste forklaringsfaktorene.
Konsekvensen er at to mennesker med vidt ulike livserfaringer – for eksempel en psykolog og en analfabet – kan plasseres i samme kategori, kun fordi de er født i samme land. Men opprinnelsesland alene er sjelden avgjørende for hvordan mennesker tenker, handler eller opplever verden rundt seg.
Tilhørighet er ikke enten eller
Når tilhørighet primært diskuteres gjennom etnisitet og opprinnelse, gis det også legitimitet til en forenklet enten/eller-forståelse: Enten hører man til i Norge, eller så hører man til et annet sted. Virkeligheten er langt mer nyansert.
Tilknytning utvikler seg over tid og kan være sammensatt. En deltaker i undersøkelsen beskrev for eksempel hvordan hun kunne oppleve en følelse av å «komme hjem» når hun besøkte byen hun forlot som barn. Gatene var kjente, og hun ble gjenkjent av tidligere naboer. Samtidig fortalte hun at etter én eller to uker meldte en annen følelse seg: Det var ikke der, men i Norge, hun faktisk hørte hjemme.
Dette illustrerer at det er fullt mulig å føle tilknytning til flere steder samtidig – i varierende grad og på ulike tidspunkt i livet.
Hva skaper følelsen av å høre hjemme?
En følelse av tilhørighet formes gjennom et komplekst samspill av faktorer som gjør at et menneske opplever et lokalsamfunn eller et samfunn som «hjem». Geografiske røtter spiller en rolle, men også alder, kjønn, utdanning, arbeidssituasjon og religion er viktige elementer i dette bildet.
Mange mennesker balanserer sine tilknytninger til Norge og til andre steder i verden nesten ubevisst. For noen oppleves denne flerdimensjonale tilhørigheten som en ressurs. For andre kan det være krevende å forene forventninger og krav knyttet til hverdagsliv, kultur og religion – både på et personlig plan og innenfor familien og det bredere sosiale nettverket.
Referanse: https://hdl.handle.net/11250/3077792
