Monarki er ikke folkets stemme i Iran

Når protestene i Iran omtales utenfra, blir de ofte forklart gjennom enkle fortellinger og kjente navn. Men bak slagordene og overskriftene finnes et langt mer sammensatt politisk landskap enn det som vanligvis når offentligheten.

En farlig forenkling

Iranere risikerer livet i gatene for frihet, verdighet og reelle rettigheter – ikke for å gjenopplive et monarki som historisk har undertrykt store deler av befolkningen. Likevel fremstilles protestene stadig oftere som et entydig rop om Reza Pahlavis retur. Dette er ikke bare misvisende, men en farlig forenkling som svekker forståelsen av en kompleks og mangfoldig bevegelse.

Mahmoud Farahmand, stortingsrepresentant for Høyre, har hevdet at dagens protester i Iran først og fremst handler om monarkiets gjeninnføring. Dette er en alvorlig feilframstilling. Protestbevegelsen i Iran rommer ulike politiske strømninger, krav og strategier. Å redusere dette opprøret til én eksilpolitiker fratar bevegelsen både politisk dybde og historisk kontekst.

Protestene i Iran kan ikke reduseres til én leder eller én politisk fortelling

Å fremstille protestene som monarkistiske kan også forstås som en form for politisk kapring av folkets kamp for frihet, og gir et feilaktig bilde av hva iranerne faktisk krever.

Persisk kultur har overlevd – andre folk har blitt undertrykt

Farahmand hevder at islamismen i Iran har forsøkt å utslette persisk, før-islamsk kultur. Virkeligheten er langt mer sammensatt. Persisk språk, historie og identitet har i stor grad blitt bevart – og til dels styrket – både under Pahlavi-monarkiet og under Den islamske republikken.

Derimot har Irans ikke-persiske folk – kurdere, arabere, balutsjere, aserbajdsjanere og turkmenere – gjennom generasjoner blitt nektet reelle muligheter til å utvikle egne språk, kulturer og politiske institusjoner. Ifølge Human Rights Watch og Amnesty International har disse gruppene systematisk blitt ekskludert fra utdanning, lokalpolitikk og kulturell organisering, og enkeltpersoner har blitt straffeforfulgt for språk- og kulturarbeid.

Konflikten i Iran har derfor ikke først og fremst stått mellom islamisme og persisk kultur, men mellom en autoritær sentralmakt og krav om frihet, verdighet og mangfold.

Protestene handler om frihet – ikke monarki

Farahmand hevder at ungdommen i gatene roper på monarkiets retur. Selv om enkelte grupper gjør det, gir dette et sterkt skjevt bilde av helheten. Mange demonstranter uttrykker tvert imot tydelig at de avviser både teokratisk og monarkisk autoritarisme.

Et slagord som ofte høres er:
«Død over diktatoren – enten han er sjah eller leder.»

Dette illustrerer klart at protestene i sin kjerne handler om frihet og rettferdighet, ikke om å gjeninnføre et eksilmonarki.

Samtidig har enkelte persiskspråklige satellittkanaler, som Iran International og Manoto, fått kritikk fra aktivister og deler av diasporaen for selektiv dekning som overdriver Reza Pahlavis rolle. Dette bidrar til et feilaktig inntrykk av en samlet, monarkistisk bevegelse.

Begrenset legitimitet blant minoriteter

For mange av Irans ikke-persiske grupper har Reza Pahlavi svært begrenset politisk legitimitet. Kurdiske, arabiske og balutsjiske miljøer har egne politiske bevegelser, formet av tiår med statlig undertrykkelse – også under Pahlavi-dynastiet.

Generalstreiker og protester i områder som iransk Kurdistan organiseres ofte lokalt, uten Pahlavis involvering. Et eksempel er de omfattende streikene og demonstrasjonene i kurdiske byer nylig, som direkte svar på regimets maktbruk (Transit Magasin, 10. januar 2026).

Dette viser tydelig at protestbevegelsen i Iran ikke kan forstås som én samlet bevegelse med én leder.

Kontinuitet fremfor fornyelse

Flere av Reza Pahlavis støttespillere og rådgivere har bakgrunn fra sentrale posisjoner i Den islamske republikken Iran. Dette tolkes av kritikere som et tegn på at Pahlavi-prosjektet i begrenset grad representerer et reelt brudd med autoritære maktstrukturer.

Enkelte støttespillere har også lansert slagord som «Mann, fedreland, velstand», som har møtt betydelig motstand, særlig blant kvinner og minoritetsmiljøer. Dette understreker at Pahlavi langt fra oppfattes som en samlende figur for hele protestbevegelsen.

Vestlige monarkier er ikke sammenlignbare

Som Alexis de Tocqueville påpekte, kan demokrati ikke bare importeres som modell – det må vokse frem gjennom samfunnets egne institusjoner og maktbalanser. Vestlige konstitusjonelle monarkier er resultatet av århundrer med politisk kamp og institusjonsbygging.

Å sammenligne et mulig Pahlavi-monarki med europeiske monarkier er derfor misvisende. Iran har ingen tilsvarende historisk prosess, og å anta at monarki i seg selv vil føre til demokrati, er verken historisk eller politisk holdbart.

Frihet, ikke fortid

Iranernes kamp handler ikke om gamle maktstrukturer, men om frihet, verdighet og reelle rettigheter. Å redusere opprøret til ett eksilpolitisk prosjekt for én enkelt mann forenkler virkeligheten og fratar bevegelsen dens politiske og historiske dybde.

Denne kampen står mellom autoritet og frihet, mellom sentralmakt og mangfold. Den kan ikke reduseres til én figur eller én fortelling – og det er avgjørende at det internasjonale samfunnet anerkjenner dette.