Foto: KI
I 2025 gikk Balochistan inn i en ny og farlig fase av undertrykkelse. For første gang i større omfang er det ikke bare menn som forsvinner. Nå blir også kvinner og jenter tvangsbortført av Pakistans sikkerhetsstyrker og etterretningstjenester.
Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er et mønster. Og det er en alvorlig menneskerettighetskrise som krever umiddelbar internasjonal oppmerksomhet.
Kvinner bortført uten spor eller rettigheter
Hittil har minst tolv balochiske kvinner blitt tvangsforsvunnet. Blant dem er gravide Hani, 17 år gamle Hair Nisa og Hazra Baloch, som senere ble løslatt etter to døgn i fangenskap. Andre er fortsatt savnet.
Kvinner har blitt hentet fra hjemmene sine, fra sykehus og fra offentlige steder – foran familiemedlemmer og vitner. Uten arrestordre. Uten tiltale. Uten rettssikkerhet.
En bevisst eskalering av statlig vold
Dette representerer en dramatisk eskalering. I flere tiår har tvungne forsvinninger i Balochistan hovedsakelig rammet menn. Når staten nå også retter seg mot kvinner og jenter, er det et bevisst forsøk på kollektiv avstraffelse.
Det er en strategi for å spre maksimal frykt og bryte ned hele samfunnets sosiale struktur.
Navnene bak tallene
Blant de forsvunne finner vi studenter, mødre, husmødre og mindreårige. Mahjabeen Baloch, universitetsstudent og poliorammet, forsvant i mai. Nasreena Baloch, bare 15 år gammel, ble bortført i november. Farzana Zehri forsvant på vei hjem fra sykehus.
Disse navnene er ikke statistikk. De er liv, familier og framtider som holdes fanget i statlig taushet.
Grove brudd på nasjonal og internasjonal rett
Tvungne forsvinninger er forbudt etter folkeretten. De bryter med Pakistans egen grunnlov og landets forpliktelser under internasjonale konvensjoner, inkludert Kvinnekonvensjonen (CEDAW), Barnekonvensjonen, FNs konvensjon mot tortur og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
Likevel fortsetter overgrepene – systematisk og med tilsynelatende full straffrihet.
Hyklersk retorikk og uthuling av rettsstaten
Statens retorikk fremstår samtidig som dypt hyklersk. Pakistans militære ledelse taler høyt om kvinners rettigheter og islamske verdier, mens kvinner forsvinner, bortført av nettopp statens egne styrker.
Nye lovendringer, som Balochistan Anti-Terrorism Amendment Act fra 2025, brukes til å «legalisere» hemmelige interneringer i opptil 90 dager. Rettssikkerheten uthules, bit for bit.
Stillhet er ikke nøytralt. Stillhet er medskyldighet
Internasjonale konsekvenser kan ikke ignoreres
Disse overgrepene har også internasjonale konsekvenser. Pakistan nyter godt av EUs GSP+-ordning, som gir handelsfordeler mot forpliktelser til å respektere menneskerettighetene.
Når kvinner forsvinner i statlig varetekt, undergraves ikke bare grunnleggende rettigheter, men også tilliten til Pakistans internasjonale forpliktelser.
Kvinner som nekter å bli tiet
Men kvinnene lar seg ikke tie. Deres eksistens er motstand. De bærer både smerten og opprøret. De er ikke bare ofre – de er stemmer som nekter å bli kvalt.
Ingen fengselscelle kan låse inne kravet om rettferdighet.
Stillhet er medskyldighet
Det internasjonale samfunnet må reagere nå. Kravene er klare: umiddelbar og betingelsesløs løslatelse av alle forsvunne kvinner. En uavhengig, internasjonal gransking av tvungne forsvinninger i Balochistan. Ansvarliggjøring av sikkerhetsstyrker og etterretningstjenester. Opphevelse av lover som muliggjør hemmelig internering og systematisk maktmisbruk.
Å tie er ikke nøytralt. Stillhet normaliserer forbrytelsene og sender et livsfarlig signal om at noen liv ikke teller. Når jenter som Nasreena og studenter som Mahjabeen forsvinner uten konsekvenser, står hele rettsstaten i fare.
Dette er ikke bare et balochisk anliggende.
Det er en test på vår kollektive samvittighet.
