Vi er både norske og krysskulturelle på samme tid. Det er faktisk mulig

Ingen av oss kjenner oss igjen i innvandringsdebatten som foregår nå.

Jeg var nylig i begravelsen til en 94 år gammel tante. Hun var førstegenerasjonsinnvandrer og etterlater seg tre generasjoner i Norge: seks barn og et titalls barnebarn og oldebarn, spredt rundt i verden. Hennes ektemann – som min far, mine onkler og deres kollegaer – kom til Norge som arbeidsinnvandrere fra Kapp Verde på slutten av 1960-tallet. De kom fordi de var etterspurt arbeidskraft. Etter noen år i arbeid familiegjenforente enkelte sine koner og barn.

Arbeid, ikke almisser

De har vært arbeidsomme og betalt skatt i Norge i nærmere syv tiår. De har jobbet i serviceyrker, i norsk sjøfart og i industrien. De har vært med på å bygge landet og opparbeidet seg pensjonsrettigheter. Opparbeidet seg – ikke fått tildelt.

Barna, barnebarna og oldebarna har også tatt utdanning og er i arbeid. De bidrar hver eneste dag til velferdsstaten, slik de fleste i dette landet gjør. Noen er sykepleiere, malere, leger, rørleggere, pedagoger, selgere, grafikere, snekkere og psykologer. Andre er fortsatt studenter, eller har blitt uføre på grunn av helseutfordringer.

Fire generasjoner senere – fortsatt «innvandrere»?

Til sammen er vi en del av befolkningen i Norge. Første-, andre-, tredje- og fjerdegenerasjonsinnvandrere. Men fire generasjoner senere, er vi fortsatt «innvandrere»?

Noen har stiftet familie med etnisk norske. Andre med nye generasjoner med bakgrunn fra blant annet Filippinene, Libanon, Sri Lanka, Tyrkia, Nederland, Gambia, Sverige, Chile – og ja, Rogaland og Sunnmøre.

Vi har blitt en krysskulturell ny generasjon med ulike bakgrunner. Likevel kjenner ingen av oss oss igjen i innvandringsdebatten slik den føres nå.

Integrert – og stolte

Vi har verken opplevd æresdrap eller sosial kontroll, og vi føler oss ikke lite integrerte. Tvert imot. Vi er stolte av våre førstegenerasjonere som banet vei for at vi skulle få et bedre liv.

Vi er takknemlige og mangfoldig integrerte. Vi har bygget livene våre i Norge. Vi studerer og jobber. Vi har boliglån og betaler skatt. Norsk er språket vi behersker best, og Norge er landet vi kjenner tilhørighet til.

Selvfølgelig bærer vi med oss kulturarven fra våre førstegenerasjonere. Men den står ikke i veien for å leve integrerte liv i Norge. Vi er både norske og krysskulturelle på samme tid. Det er faktisk mulig.

Et behov for å si det høyt

Nå som mange førstegenerasjonsinnvandrere begynner å gå bort, kjenner jeg et sterkt behov for å si noe på deres vegne.

De har bygget seg liv i Norge. Lært språket. Familiegjenforent eller stiftet familie her. De har jobbet hardt og ikke fått noe gratis. Ikke tatt noe for gitt heller. Snarere tvert imot.

De er stolte av det de har fått til. Stolte av å være en del av Norge. Og stolte av å ha bidratt med nye generasjoner som hver dag gir tilbake til samfunnet.

Ikke la deg lure av retorikken som farger debattene nå

Norge i praksis

Kanskje er det en av deres sønner som er sykepleieren som tar seg av din mor på sykehjemmet. Eller en av deres døtre som er kirurgen som opererer din sønn. Rørleggeren som stopper vannlekkasjen. Maleren som pusser opp hjemmet ditt. Prosjektlederen som lander kontrakten.

Uansett: Ikke la deg lure av retorikken som farger debattene nå.

For Norge trenger oss.
Og vi trenger Norge.

Vi har også vært med på å skape norske verdier.