Foto: Privat
I mitt arbeid som IPS-jobbspesialist møter jeg daglig mennesker som ønsker å stå i arbeid og i livet, men som strever psykisk. Mange vil delta, bidra og mestre, men møter begrensninger i egen helse, livssituasjon eller i systemene rundt seg.
Samtidig er jeg oppriktig bekymret for utviklingen vi ser innen psykisk helse, særlig blant barn og unge, men også blant voksne som allerede lever med belastninger.
En barndom i bevegelse – og i overlevelse
Jeg er født og oppvokst på Sri Lanka på 1990-tallet og kom til Norge som 11-åring. Min barndom var preget av krig, flukt og utrygghet. Jeg har opplevd å være nær døden – både under krig og under flukt i en liten båt til India.
Da jeg senere kom til Norge som ungdom, møtte jeg et nytt språk, en ny kultur og store forventninger om rask tilpasning.
Kroppen som regulering
Vi som vokste opp på 90-tallet bar mye. Likevel snakket vi lite om psykisk helse. Ikke fordi livet var lettere, men fordi vi levde annerledes. Kroppen var i bruk. Vi gikk, løp, lekte, falt og reiste oss igjen.
Naturen var vår arena, vårt fristed og vår regulering. Gjennom bruk av kroppen bygget vi også mental styrke. Kroppen hjalp oss å tåle det sinnet ikke alltid kunne bære alene.
Når kravene øker, men grunnlaget svekkes
Det er i dette lyset regjeringens forslag om ny integreringsstønad må forstås. Når mennesker som allerede står i krevende livssituasjoner mister retten til sosialhjelp og bostøtte, og forventes å klare seg på svært lave satser kombinert med aktivitetsplikt, øker belastningen betydelig.
Psykisk helse starter i hverdagen vi voksne skaper
Denne politikken rammer ikke «alle likt». Den rammer særlig dem som allerede er psykisk sårbare. Økonomisk stress, utrygghet og konstant bekymring for livsopphold forsterker psykiske plager og reduserer evnen til deltakelse, mestring og utvikling. Når kroppen står stille av bekymring og knapphet, blir også sinnet mer sårbart.
Å stille strengere krav uten å sikre grunnleggende trygghet er ikke integrering. Det er risikopolitikk.
En stillesittende hverdag
I dag møter barn og unge en helt annen hverdag enn den jeg vokste opp i. Skjermen er med overalt – hjemme, på vei til skolen, i fritiden og på rommet. Kroppen, som er skapt for bevegelse, blir sittende stille store deler av dagen.
Samtidig forventer vi at sinnet skal fungere optimalt.
Men kropp og psyke kan ikke skilles.
Når beskyttelsesfaktorene forsvinner
Når kroppen ikke får bevege seg, når naturen erstattes av skjerm, og når pauser fylles med sammenligning og konstante inntrykk, mister vi noen av de mest grunnleggende beskyttelsesfaktorene for god psykisk helse.
Naturen er fortsatt vår mest ærlige reguleringsarena. Den krever ingenting, sammenligner oss ikke og gir rom for tilstedeværelse, ro og mestring.
Bevegelse er ikke bare fysisk aktivitet. Det er forebygging, selvregulering og mental styrke i praksis.
Et voksent ansvar
Dette handler ikke om å kritisere dagens barn og unge.
Det handler om oss voksne.
Om hvilke rammer vi skaper.
Hvilke krav vi stiller.
Hvilken trygghet vi tar bort – eller bygger opp.
Spørsmålet er ikke om barn, unge eller nyankomne er blitt «svakere».
Spørsmålet er om vi har gjort livene deres for stillesittende, for utrygge og for krevende – både fysisk, psykisk og økonomisk.
Hva må vi våge å gjøre?
Hvis vi virkelig ønsker å styrke psykisk helse, må vi tørre å:
- prioritere bevegelse og kroppslig bruk i hverdagen
-
- gi naturen tilbake en naturlig plass i livene våre
- redusere skjermtid – ikke med moral, men med reelle alternativer
- sikre økonomisk trygghet før vi stiller krav
- være tydelige, trygge voksne og systemer som går foran
Dette er ikke et individuelt ansvar.
Det er et felles samfunnsansvar – for vår neste generasjon og for dem som allerede står i motbakke.
Psykisk helse starter ikke i behandling.
Den starter i kroppen.
I hverdagen.
Og i politikken vi velger å føre.
