Foto: Illustrasjonsfoto
Debatten om adopsjon, identitet og retten til å kjenne sitt biologiske opphav angår flere enn mange tror. Den handler ikke bare om internasjonale adopsjoner eller lukkede arkiver. Den handler om noe dypt menneskelig: behovet for å vite hvem vi kommer fra.
Jeg er ikke adoptert. Men jeg vokste opp uten å vite hvem min biologiske far var. Og jeg vet hvordan det kan prege et liv.
Når stillhet blir til skam
Som barn lærer du tidlig hva det ikke skal snakkes om. Spørsmål som blir møtt med stillhet, blir etter hvert til skam. Du kjenner at noe mangler, men har ikke språk for det.
Du ser andre ha en pappa de ligner på, en historie som forklares rundt middagsbordet, slektstre som henger sammen. Selv sitter du igjen med et tomrom.
Dette tomrommet er ikke bare følelsesmessig. Det påvirker identitet, tilhørighet og selvfølelse. Hvem ligner jeg på? Hvor kommer temperamentet mitt fra? Hvorfor føler jeg meg annerledes? Når ingen kan – eller vil – svare, begynner barnet ofte å legge skylden på seg selv.
Når manglende røtter får konsekvenser
Senere i livet kan slike hull i identiteten få store konsekvenser. For min del førte det til utenforskap. Jeg utviklet rusproblemer og levde mange år i kriminalitet.
Stillhet rundt opphav kan bli til skam hos barnet
Det finnes aldri én forklaring på hvorfor et liv går skeivt. Men følelsen av rotløshet og manglende tilhørighet var en del av bildet.
Å lete – og å komme for sent
Behovet for å kjenne sitt opphav forsvinner ikke med alderen. Det ligger der som en stille uro.
Selv etter at jeg ble rusfri og begynte å bygge opp livet mitt igjen, var spørsmålet der fortsatt: Hvem er jeg egentlig sønn av?
Da jeg endelig begynte å lete, fikk jeg svar. Men svaret kom for sent. Min far var død. Jeg fikk aldri møte ham, aldri høre stemmen hans, aldri stille de spørsmålene bare han kunne svare på.
Sorgen over noe jeg aldri fikk, ble blandet med en lettelse over endelig å vite.
En rett som gjelder flere
Det er dette som står på spill når vi snakker om retten til å kjenne sitt biologiske opphav. Det handler ikke om nysgjerrighet. Det handler om identitet. Om helse. Om å ha et speil å forstå seg selv i.
For noen er det adopterte som leter etter røttene sine. For andre er det barn født etter donasjon, barn som har vokst opp med hemmelighold – eller, som meg, barn som aldri fikk vite hvem faren var.
Erfaringene er ulike, men følelsen av å mangle en bit av seg selv kan være den samme.
Ikke et spørsmål om skyld
Vi må tørre å snakke om dette uten å gjøre det til et angrep på foreldre, adoptivforeldre eller mennesker som tok vanskelige valg i en annen tid.
Dette handler ikke om skyld.
Det handler om barns rettigheter.
Barn har rett til omsorg, trygghet og kjærlighet. Men de har også rett til sannhet om sitt eget liv. Å bli fratatt kunnskap om eget opphav kan sette dype spor – spor som noen bærer med seg hele livet.
Mer enn systemer og paragrafer
Når samfunnet nå diskuterer adopsjon, arkiver og innsyn, håper jeg vi klarer å løfte blikket. Dette er ikke bare juss og systemer.
Det er mennesker.
Det er barn som vokser opp og blir voksne med spørsmål ingen svarte på.
Jeg var en av dem.
Og jeg vet hvor mye det betyr å få vite – selv når svaret gjør vondt.
