Hjem Meninger Ytringer Stillhet som våpen: Når et regime kontrollerer både kommunikasjon og kropper

Stillhet som våpen: Når et regime kontrollerer både kommunikasjon og kropper

Når kommunikasjon stenges og sykehus militariseres, blir selv det å overleve farlig.
Foto: KI
I Iran er stillhet ikke fravær av informasjon, men resultatet av en bevisst arkitektur av vold og kontroll.

Det finnes et punkt der autoritær styring slutter å handle om sensur og orden, og i stedet blir et prosjekt for å utslette betingelsene for vitnesbyrd. Iran synes nå å befinne seg nettopp der. Når digital kommunikasjon stenges i sin helhet og tilgang gjøres til en sikkerhetsklarert tillatelse, samtidig som sårede mennesker forsvinner fra sykehussenger og ender i kjølerom uten juridiske spor, er det ikke lenger meningsfullt å snakke om enkelttiltak. Dette er en sammenhengende maktstruktur – og den er designet for stillhet.

Internett som kaserne

Overgangen til det som kan beskrives som nær total digital isolasjon er ikke et teknisk eksperiment, men et politisk signal. Når hele befolkningen frakobles i utgangspunktet, og forbindelsen til omverdenen gjøres avhengig av godkjenning fra sikkerhetsapparatet, avskaffes forestillingen om et offentlig rom. Internett reduseres til et kontrollert område. Kommunikasjon blir en disiplinær belønning.

Staten signaliserer, implisitt men tydelig, at den ikke lenger betrakter sine innbyggere som borgere, men som potensielle fiender.

Den permanente unntakstilstanden

Denne formen for kontroll er ikke ment å være midlertidig. Den fremstår ikke som et svar på krise, men som en ny normal. Når myndighetene gjør det klart at åpen digital tilgang ikke vil gjenopprettes, også på lengre sikt, betyr det at stillheten institusjonaliseres.

Det er ikke bare ytringsfriheten som settes til side, men selve muligheten for kollektiv erkjennelse, organisering og samhandling. Et samfunn uten fungerende kommunikasjon er ikke bare tausere – det er enklere å styre med vold.

Stillheten er ikke et biprodukt av volden – den er selve målet

Når sykehuset blir en sikkerhetssone

Volden er allerede til stede. Ikke bare i gatene, men i rommene som tradisjonelt skal være beskyttet mot den. Bildene fra kjølerommene i Kahrizak viser kropper som ikke bare er døde, men uferdige. De bærer tydelige spor av pågående livreddende behandling. Slanger, elektroder og katetre vitner om medisinske inngrep som ble avbrutt.

Dette er ikke naturlige dødsfall. Det er livsprosesser som er stanset.

Avbrutt behandling som politisk praksis

Når mennesker forsvinner fra sykehus uten utskrivning, uten dødsattest og uten juridisk dokumentasjon, er det ikke lenger snakk om medisinsk svikt. Det fremstår som en praksis. Sykehusene fungerer da som forlengede armer av sikkerhetsapparatet, der pasienter ikke først og fremst behandles, men sorteres.

Noen får leve. Andre fjernes. Ikke etter medisinske kriterier, men politiske.

Stillhetens doble produksjon

Her møtes den digitale og den kroppslige kontrollen. Når kommunikasjonen stenges, blir varsling vanskeligere. Når sykehusene militariseres, blir det farligere å overleve. Når kropper fjernes raskt og uten spor, produseres ikke bare død, men usikkerhet.

Familier holdes i uvisshet. Samfunnet lærer at selv sykdom og skade ikke gir beskyttelse.

Forebygging av motstand

Dette er ikke tilfeldig brutalitet, men kalkulert maktutøvelse. Stillheten som skapes er ikke et biprodukt, men et mål. Ved å kontrollere hvem som kan kommunisere, hvem som får behandling, og hvem som etterlater seg dokumentasjon, bygges et system der motstand ikke bare straffes – men forebygges.

Det er et regime som ikke nøyer seg med å slå ned protester, men som forsøker å gjøre protester umulige.

Når taushet blir statens signatur

Når en stat samtidig fratar sine borgere tilgang til kommunikasjon og tar kontroll over rommene der liv skal reddes, er en grense krysset. Da gir begreper som «orden», «stabilitet» og «sikkerhet» ikke lenger mening.

Det vi står overfor, er et politisk system som aktivt produserer forsvinning – både digitalt og fysisk.

Et samfunn uten kommunikasjon er ikke bare tausere, men enklere å styre med vold

Et spørsmål som ikke kan ignoreres

Spørsmålet er derfor ikke bare rettet mot Iran, men mot omverdenen: Hvor mange bevis må foreligge før dette slutter å bli behandlet som isolerte hendelser? Hvor lenge kan stillhet aksepteres som mangel på informasjon, når den i realiteten er resultatet av en bevisst arkitektur av vold?

Dette er ikke fravær av stemmer. Det er en stat som har gjort taushet til sitt mest effektive våpen.