Det klissete gulvteppet

Det har alltid vært en tid som denne.
Det er den første løgnen som må rives ned: forestillingen om at vår samtid er en historisk unntakstilstand – sjokkerende, ny, uten sidestykke.

Militariserte grenser. Politidrap. Interneringsleire. Kropper som slettes av byråkrati. Dette har aldri vært et avvik.

For noen, ja.
For andre – svarte kropper, urfolkskropper, koloniserte kropper, overskuddskropper, migrantkropper – er «en tid som denne» ikke en krise. Det er imperiets standard operativsystem.

En tid som slavehandelens trekant.
En tid som plantasjen.
En tid som Holodomor, Bosnia, apartheid, Kongo.
En tid som Kautokeino-opprørets ettertid, den norske «sigøynerpolitikken», Tv 1439, barnevernsskandalene, Utøya, NAV-skandalen, grensestengninger og mennesker som drukner i Østersjøen på flukt fra krig.

Så når spørsmålet stilles:
«Hvordan skal vi reagere når afrikanere og ‘innvandrere’ strømmer inn fra alle kanter?»
er selve spørsmålet allerede uærlig.

For det egentlige spørsmålet er eldre, enklere og langt mer ubehagelig:
Hvordan skulle afrikanere reagere da Europa strømmet inn i Afrika?

Imperier beveget seg fritt i århundrer. Nå behandles menneskers bevegelse som en forbrytelse

Imperiets hukommelsestap

Med geværer.
Med flagg.
Med misjonærer og gruveselskaper.
Med hovedbøker, pisk, grenser trukket av fremmede, og økonomier designet for å tappe – ikke nære.

Da de formelle imperiene falt, ble selskapene værende.
Rørledningene ble værende.
Kontraktene ble værende.

Plyndringen ble værende – bare omdøpt til «utviklingshjelp», «samarbeid» og «utenlandsinvesteringer».

Angsten rundt migrasjon i Europa hviler på selektivt hukommelsestap. Imperier beveget seg fritt over hele verden i århundrer. Nå behandles menneskers bevegelse som en forbrytelse.

Ubalansen er ikke ny.
Bare retningen.

Det virkelige spørsmålet er derfor ikke moralsk, men historisk:
En tid som hva – og for hvem?

Når maskinen når hvitheten

Arundhati Roy advarte oss:
«Problemet er at når du først ser det, kan du ikke la være å se det.»

Mange ser det nå. Ikke fordi systemet er nytt, men fordi maskineriet har begynt å streife hvitheten. Plutselig haster det. Plutselig er det opprør. Plutselig: Dette kunne skjedd hvem som helst.

Velkommen til festen.
Du er sent ute.
Gulvet er fremdeles klisset av blod.

For noen av oss har livet alltid vært levd med én fot i sorg og den andre i motstand. Vi lærte å le under tvang, ikke fordi vi er likegyldige, men fordi fortvilelse er akkurat det imperiet ønsker.

Hvit overlegenhet er et system

Hvit overlegenhet er ikke en holdning.
Det er ikke individuelt hat.
Det er ikke «råtne epler».

Det er et strukturert system, konstruert for å rangere menneskeliv, fordele vold nedover og kalle resultatet for «orden».

Hvite mennesker ble ikke født inn i overlegenhet. De ble rekruttert inn i den. Hvithet ble skapt for hvit overlegenhet.

Systemet er bærbart, lønnsomt og tilpasningsdyktig. Det spiser svarte og brune kropper først. Så migranter. Urfolk. Skeive. Funksjonshemmede. Og når det går tomt for «de andre», snur det seg innover og fortærer sine egne voktere.

Derfor er det tragisk å se sjokket når hvite kropper rammes av samme maskin som tidligere ble forsvart som «lov og orden». Maskinen har ingen lojalitet. Bare momentum.

Flagget, staten og begravelsen

Det finnes øyeblikk der det å heise flagget ikke er patriotisme, men Stockholm-syndrom. For mange har flagget aldri representert trygghet, verdighet eller tilhørighet – men erobring, utslettelse og løgn.

Statsvold er ikke et historisk uhell.
Det er metoden.

Kolonialismen feilet ikke. Den fungerte.
Fascisme er ikke et avvik. Det er imperialisme som snakker ærlig.

Når stater foreslår å offentliggjøre etnisitet eller religion hos «kriminelle», handler det ikke om rettferdighet. Det handler om å hvitvaske rasisme gjennom byråkrati.

Norge og myten om unntaket

Europa liker å plassere brutalitet i historiebøker eller i «andre land». Norge dyrker særlig myten om moralsk unntak.

Men Norge har også navn.

Eugene Obiora.
Benjamin Hermansen.
Ali Farah.
Tamima Nibras Juhar.

Noen voldshandlinger er spektakulære. Andre er administrative. Felles er mønsteret: gjerningsmannen huskes, ofrene blekner, ideologien diskuteres først etter at den har drept.

Hver gang Norge sier «aldri mer», glir debatten tilbake til mistanke, kontroll og straff.

Grenser som slagmark

I USA forsvinner mennesker i ICE-forvaring.
I Europa patruljerer Frontex Middelhavet som en flytende gravplass.
I Norge er volden stillere – papirarbeid, avvisning, taushet – men ikke mindre virkelig.

Dette handler ikke om kriminalitet.
Det handler om å videreføre gamle hierarkier med nye verktøy.

Solidaritet er langt minne

Solidaritet er ikke et panikkutbrudd.
Den kan ikke aktiveres først når volden når din gate.

Solidaritet er ikke en hashtag.
Ikke en stemning.
Ikke lederskap beslaglagt i krisetid.

Solidaritet er å møte opp før det blir personlig.
Å lytte til dem som har skreket mens du var komfortabel.

Og ja – dette oppgjøret må også romme hvite mennesker som tar ansvar for å rive ned hvit overlegenhet som sitt problem, ikke en byrde outsourcet til dens ofre.

Mot fortvilelse, mot verdighet

Sorte kropper har aldri vært passive. Motstanden har hatt mange språk: opprør, kultur, omsorg, latter, nektelse.

Å leve fullt under beleiring er ikke forræderi. Det er opprør.

Så ikke fortell oss når det er passende å si sannheten.
Ikke gjør din oppvåkning til historiens begynnelse.
Ikke forveksle frykt med dyd.

Det har alltid vært en tid som denne.

Spørsmålet er ikke hvorfor nå.
Spørsmålet er: Hva vil du gjøre når sjokket har lagt seg – men systemet består?

For det vil det.
Med mindre vi river det ned. Sammen.