Norge har dobbeltmoral i utenrikspolitikken

Når prinsipper bare gjelder noen.

Reaksjonene i Norge på Donald Trumps handlinger vekker sterke følelser. Men kritikken fremstår også selektiv. Når suverenitet først blir viktig når «våre egne» rammes, avsløres en utenrikspolitikk preget av dobbeltmoral.

Kidnappingen av Venezuelas president skapte reaksjoner verden over. Noen hyllet handlingen, andre fordømte den som et grovt brudd på folkeretten. Kort tid etter kom nye trusler: Donald Trump gjentok at USA kan ta kontroll over Grønland, også ved bruk av makt.

I Norge var reaksjonene sterke. Dette ble med rette omtalt som uakseptabel fiendtlighet og et brudd på grunnleggende prinsipper om staters suverenitet.

Suverenitet blir først hellig når «våre egne» rammes

NATO og manglende respekt for suverenitet

Det hersker bred enighet om at stormakter ikke skal gripe inn i andre lands indre anliggender. Likevel har Europa, med USA i spissen, gjennom NATO i lang tid bidratt til nettopp dette.

USA har de siste tiårene gjentatte ganger intervenert i andre land, enten gjennom politisk innblanding eller militær maktbruk. Afghanistan i 2001. Irak i 2003. Libya i 2011. Syria i 2014.

Europeiske land var ikke passive tilskuere i disse operasjonene. Tvert imot deltok mange aktivt – politisk, militært og retorisk.

La oss heller ikke overse nyere hendelser. I 2024 ble amerikanske soldater koblet til skyting av sivile ved matkøer på Gazastripen. I 2026 kom den siste episoden: Venezuela.

NATO har lenge handlet som om suverenitet er et forhandlingsspørsmål

Et hierarki i folkeretten

Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Hva er egentlig terskelen for å gripe inn i et annet land? Hvem fastsetter denne grensen?

Må landet være i konflikt med «feil» allierte? Må det være geopolitisk beleilig? Eller er det ganske enkelt slik at folkeretten gjelder ulikt, avhengig av hvem som bryter den?

Prinsippet om staters suverenitet ser ut til å være absolutt når det gjelder vestlige land – og fleksibelt når det gjelder resten av verden.

Internasjonal lov har alltid hatt et hierarki. En lov ment å gjelde alle, men som i praksis har hatt unntak. «Vi» har stått over den.

Internasjonal lov gjelder ikke likt for alle

Når fiendtlighet først blir et problem

Den amerikanske fiendtligheten er ikke ny. Det nye er at den nå rettes mot Europa.

Plutselig reagerer man. Plutselig er språkbruken uakseptabel. Plutselig er folkeretten hellig.

Fiendtlighet har tydeligvis ikke vært fiendtlighet før den vendes innover – mot «våre egne».

Martin Niemöller skrev de berømte ordene:
«Then they came for me, and there was no one left to speak for me.»

Det verdensbildet vi ser i 2026 er ikke et historisk avvik. Det er resultatet av tiår med europeisk likegyldighet – og selektiv moral.

Dobbeltmoral har alltid en pris. Før eller siden må noen betale den