Foto: Svein Abraham Sturlason
Hver gang integrering diskuteres i Norge, dukker de samme forklaringene opp: segregerte bydeler, skoler med høy andel minoritetselever, områder der «det norske» angivelig er i ferd med å forsvinne.
Disse beskrivelsene brukes som bevis på at integreringen har mislyktes – og som begrunnelse for at innvandringen må strammes ytterligere inn.
Men det er her debatten sporer av.
Segregering skapes av politikk, ikke av kultur
Segregering er ikke et uttrykk for manglende vilje til integrering. Det er resultatet av hvordan samfunnet er organisert. Den vokser fram gjennom boligpolitikk, økonomiske forskjeller, skolekretser og en fordeling som systematisk plasserer mennesker ulikt.
Mennesker bosetter seg der de har råd til å bo. Barn går på skolen i nærmiljøet. Når lav inntekt, trangboddhet og ustabile levekår samler seg i bestemte områder, skapes også sosial konsentrasjon.
Dette handler ikke om kultur. Det handler om klasse og struktur.
Dette handler ikke om kultur. Det handler om klasse og struktur
Når årsak og virkning byttes om
Likevel brukes konsekvensene av denne politikken gang på gang som argument mot mangfoldet selv. Årsak og virkning byttes om. Ansvar flyttes fra politiske valg til menneskene som lever med konsekvensene av dem.
Når det skjer, blir innvandrerbefolkningen gjort til syndebukk for en utvikling de verken har skapt eller styrt.
Når møteplassene forsvinner
Det mest alvorlige ved segregering er ikke at mennesker bor i ulike bydeler. Det alvorlige er at møteflatene forsvinner.
Når barn vokser opp i sosialt ensartede miljøer, får de færre erfaringer med forskjellighet i praksis. Fellesskap blir noe abstrakt – noe man snakker om, ikke noe man deler i hverdagen.
Dette gjelder ikke bare barn med minoritetsbakgrunn. Også mange etnisk norske barn vokser opp uten naturlige møteplasser på tvers av bakgrunn, klasse og livserfaring.
Resultatet er parallelle oppvekster som eksisterer side om side, men sjelden sammen.
Det mest alvorlige er ikke at folk bor i ulike bydeler. Det er at møteflatene forsvinner
Integrering skjer ikke i teorien
Senere forventer vi at disse unge skal møtes i utdanning, arbeidsliv og samfunn med åpenhet og gjensidig forståelse.
Men evnen til å leve med forskjeller utvikles ikke i teorien. Den formes gjennom erfaring. Når slike erfaringer mangler, svekkes grunnlaget for et felles «vi».
Det er derfor misvisende når segregering framstilles som et integreringsproblem.
Integrering skjer ikke gjennom krav og retorikk, men gjennom relasjoner, delte rom og reelle møteplasser. Når boligområder og skoler blir stadig mer ensartede, undergraves nettopp de arenaene som gjør integrering mulig.
Ulikhet er det egentlige problemet
Det er ikke mangfoldet som er problemet.
Det er ulikheten – skapt og opprettholdt gjennom politiske valg.
Når de samme argumentene gjentas år etter år uten politisk erkjennelse, får det konsekvenser langt utover integreringsdebatten. Det sliter på tilliten og solidariteten samfunnet er tuftet på.
Et samfunn kan ikke bygge fellesskap i ord, samtidig som politikken i praksis skaper avstand.
Tillit forutsetter ærlighet. Solidaritet forutsetter ansvar.
Uten dette risikerer vi at integreringsdebatten ikke bare forblir fastlåst, men bidrar til å svekke selve samfunnskontrakten.
Hvem tar ansvar?
Spørsmålet er derfor ikke hvem som mislykkes i integreringen.
Spørsmålet er hvem som tar ansvar for de politiske valgene som skaper ulikhet – og om det finnes vilje til å endre dem før tilliten er borte.
