Foto: Privat
En setning kan romme mer enn den var ment å gjøre. Når hijab omtales som sosial kontroll, kan det ramme også dem som har valgt selv.
Da Arina Aamir Sheikh uttalte at hijab handler om sosial kontroll, var det ment som kritikk av tvang. Men formuleringen treffer langt bredere. Den gjør frivillige valg til symboler på undertrykkelse – og unge jenter til eksempler på et problem som ikke nødvendigvis finnes for dem som velger selv.
Som 24-åring med funksjonsnedsettelse og minoritetsbakgrunn fra Afghanistan har jeg sett hvordan slike generaliseringer rammer folk i det stille – både hjemme og i Norge.
Hijab er ikke én erfaring
Det er lett å forstå hvorfor uttalelsen virker effektiv. Den er kort, tydelig og setter søkelys på et reelt problem: sosial kontroll.
Men faren ligger i forenklingen.
Hijab kan være uttrykk for tvang. Det vet vi. Jeg har sett jenter og kvinner i Afghanistan bli presset til å dekke seg til. Jeg har sett hvordan religiøse og kulturelle normer kan bli brukt som maktmidler.
Samtidig har jeg møtt unge jenter i Norge som frivillig velger hijab fordi det uttrykker tro, identitet og tilhørighet. De opplever ikke plagget som kontroll, men som et selvstendig valg.
Når vi slår disse erfaringene sammen til én fortelling, mister vi et avgjørende skille:
– De som presses og tvinges
– De som velger selv
Dette skillet er forskjellen på frihet og formynderi.
Når frivillige valg må forsvares
Som gutt oppvokst i Norge med afghansk minoritetsbakgrunn og funksjonsnedsettelse har jeg erfart hvordan blikk kan definere deg før du selv får åpne munnen.
Jeg har sett hvordan jenter med hijab må forklare seg. De må svare på spørsmål som: Er du sikker på at det er ditt valg? Hvor fri er du egentlig?
Når politikere sier at hijab handler om sosial kontroll, legger de en byrde på dem som velger frivillig. De må argumentere for sin frihet, rettferdiggjøre sin identitet og stadig bevise at deres valg ikke er feil.
Frihet blir ikke frihet når du må bevise den.
Mellom tvang og frivillighet
Sosial kontroll finnes. Den rammer kvinner, menn og barn i mange miljøer. Den skal bekjempes.
Men hijab er ikke automatisk et uttrykk for tvang.
Det finnes flere former for press:
– Noen jenter presses til å bruke hijab
– Andre presses til å ta den av for å bli akseptert
Begge deler er uttrykk for kontroll. Begge kan skade friheten.
Når hijab konsekvent omtales som sosial kontroll, risikerer vi å bidra til den siste typen press. Frivillige valg blir mistenkeliggjort.
Jeg har sett venner og bekjente som nølte med å bruke hijab, ikke fordi de ble tvunget hjemme, men fordi de fryktet å bli tolket som undertrykte av lærere, medelever eller voksne i samfunnet.
Likestilling handler om tillit
Likestilling handler ikke bare om rettigheter. Det handler også om tillit.
Når frivillige valg reduseres til symboler på undertrykkelse, bygges mistillit. Det signaliserer: Vi tror ikke helt på deg. Vi tror du trenger at noen andre bestemmer for deg.
Det gjør frihet til noe som må dokumenteres, ikke noe som tas for gitt.
En jente som tvinges til å bruke hijab trenger beskyttelse.
En jente som frivillig velger hijab trenger respekt.
Begge kan være sant samtidig.
Fra Afghanistan til Norge – ulike kontekster
I Afghanistan er tvang, sosial kontroll og manglende frihet en realitet for mange kvinner. Det krever internasjonal oppmerksomhet og politisk press.
Norge er en annen kontekst. Her skal jenter ha rett til å velge selv – enten de velger å bruke hijab eller ikke.
Men skjer det i praksis?
Når hijab stadig problematiseres i offentligheten, blir et personlig valg gjort til et offentlig anliggende. Det skaper et subtilt, men reelt press.
Frihet skal være å bli akseptert for den man er – ikke å måtte forklare seg for å få den
Hva bør vi snakke om?
Hvis vi virkelig vil bekjempe sosial kontroll, må vi gjøre mer enn å løfte symboler.
– Vi må styrke kompetansen i skole og helsevesen
– Vi må sørge for trygge voksne som tør å gripe inn
– Vi må ha lav terskel for å søke hjelp
– Vi må bygge tillit i miljøene
Dette krever mer arbeid enn symboldebatter. Men det er langt mer effektivt.
Hvem vil vi være som samfunn?
Hvordan vi snakker om minoritetsjenter sier noe om oss alle.
Møter vi dem med mistanke eller respekt?
Tolererer vi mangfold eller krever vi likhet?
Stoler vi på individets frihet – også når den utfordrer oss?
Hijab kan være tvang.
Hijab kan være tro.
Hijab kan være identitet.
Hijab kan være kultur.
Men hijab er ikke én ting.
Når vi reduserer den til sosial kontroll, reduserer vi også menneskene som bærer den.
Frihet er ikke at politikere bestemmer hva som er riktig valg.
Frihet er at unge jenter kan si:
Dette er mitt valg.
Og bli trodd.
