Foto: Privat
Over flere år har jeg fulgt hvordan sentrale norske medier – som NRK, Aftenposten, VG og Dagbladet – omtaler Iran og forholdet mellom Iran og USA. Det jeg mener å se, er et gjennomgående mønster: Når spenningen øker og muligheten for amerikanske eller israelske angrep mot Iran fremstår som mer sannsynlig, intensiveres også den negative og ensidige dekningen av Iran.
For meg reiser dette et alvorlig spørsmål: Bidrar norske medier til å normalisere eller indirekte rettferdiggjøre et mulig angrep mot Iran?
Hvem får definere Iran?
I dekningen brukes ofte eksiliranere som tydelig tar avstand fra Den islamske republikken. Det er legitimt og nødvendig å kritisere iranske myndigheter. Problemet oppstår når dekningen i liten grad rommer nyanser, og når én type perspektiv får dominere.
Jeg opplever også at kilder som benyttes, i hovedsak er vestlige medier og aktører som selv er del av den langvarige konflikten mellom Iran og USA. Det gir grunn til å spørre om det finnes rom for bredere analyser av iransk historie, samfunn og politikk – utover de mest konfronterende narrativene.
Iran er et land med over 90 millioner innbyggere og et mangfold av etniske grupper, politiske retninger og livssyn. Likevel kan mediedekningen til tider gi inntrykk av at det finnes én samlet, entydig virkelighet.
Språkets makt
Et annet aspekt er ordbruken. Norske medier omtaler konsekvent Iran som «regimet». Samtidig brukes sjelden tilsvarende begrep om stater som Saudi-Arabia eller andre land Norge og USA samarbeider tett med.
Ord former forståelse. Når «regime» brukes, skaper det umiddelbart negative assosiasjoner. I denne teksten har jeg bevisst brukt ordet «regimet» også om Norge – for å illustrere hvordan det oppleves når et land konsekvent omtales slik.
Språk er ikke nøytralt. Det påvirker hvordan konflikter tolkes, og hvem som fremstår som legitim aktør.
Dekning i krisesituasjoner
Da Israel gjennomførte et overraskende angrep mot Iran, opplevde jeg at deler av norsk mediedekning raskt dreide seg om hva Irans respons kunne bli – blant annet spekulasjoner om skjulte operasjoner i Europa. For meg fremstod dette som dramatiske påstander i en allerede spent situasjon.
Samtidig ble det i mindre grad diskutert hvorvidt selve angrepet representerte en eskalering i strid med folkerettslige prinsipper. Diskusjonen dreide seg raskt over på strategiske vurderinger, inkludert muligheten for regimeendring.
For mange iranere – også de som er kritiske til myndighetene – oppleves slike analyser smertefulle. Det kan skape et inntrykk av at prinsipper om suverenitet og beskyttelse av sivile ikke alltid vektlegges likt.
Kritikk – men også kontekst
Det er legitimt å rette kritikk mot iranske myndigheter. Iran har alvorlige utfordringer knyttet til menneskerettigheter, ytringsfrihet og politisk frihet. Men når dekningen fremstår som systematisk kontekstløs, kan det bidra til å forenkle en kompleks virkelighet.
Den islamske republikken fremstilles ofte gjennom et ensidig mørkt bilde, mens vestlige staters rolle i konfliktdynamikken i mindre grad problematiseres. Slik kan det skapes et narrativ der militær maktbruk fremstår som forståelig eller nødvendig.
Det er her mitt hovedanliggende ligger: Ikke i å forsvare iranske myndigheter, men i å advare mot en mediedekning som kan bidra til å normalisere krig.
Norges rolle
Norge er et lite land uten direkte strategisk konflikt med Iran. Likevel fremstår norske medier svært opptatt av å dekke Iran gjennom et konfliktperspektiv.
Spørsmålet jeg stiller, er ikke om man skal kritisere Iran – men om man i tilstrekkelig grad også utfordrer USAs og Israels linje i konflikten. Når perspektivene blir for ensidige, svekkes rommet for en bred og åpen utenrikspolitisk debatt.
I et samfunn der mange har begrenset tid til å fordype seg i komplekse geopolitiske spørsmål, har etablerte medier stor definisjonsmakt. Nettopp derfor stilles det høye krav til redaksjonell balanse og mangfold i ekspertstemmer.
Et moralsk spørsmål
Til syvende og sist handler dette om mer enn geopolitikk. Det handler om moral.
Er det moralsk forsvarlig å indirekte rettferdiggjøre krig mot en hel nasjon? Er det riktig å normalisere regimeendring som politisk mål? Og hva betyr det for mennesker som allerede lever under sanksjoner og økonomisk press?
En dag må vi alle stå til ansvar for hvilke narrativer vi bidro til å forsterke – og hvilke vi unnlot å utfordre.
Derfor mener jeg at det er avgjørende å løfte en bredere, mer nyansert og prinsipiell debatt om Iran i norske medier. Ikke fordi kritikk skal stilnes, men fordi krig aldri må bli et moralsk rutineargument.
