Er norske liv mest verdt?

Hvorfor selger nordmenns frykt og lidelse så godt? Når «de andres» kamp for livet knapt nok får et skuldertrekk?

USA og Israel har angrepet Iran og Midtøsten står i flammer.

Nå er hundrevis av nordmenn strandet, står det i Dagbladet. Norske Jan Erik Søndeland tilbrakte natten i et parkeringshus, skriver NRK.

Andre medier følger etter. Nordmenn får sine «15 minutes of fame».

Jeg forstår at nordmenn er viktige kilder når saker skal dekkes fra innsiden.

Men hvorfor må NRK understreke «norske» foran et åpenbart norsk navn?

Nå meldes det også at en nordmann skal være drept i Iran.

Mine tanker går selvsagt til familien. Men har det så stor nyhetsverdi at en nordmann er blant hundrevis av drepte?

Når flyktninger dør i hopetall i Middelhavet, blir det knapt en notis. Femti afrikanere drukner på en livsfarlig reise – og det møtes med et skuldertrekk.

Det er nok fordi så få identifiserer seg med de ansiktsløse menneskene som ikke har flyselskaper og UD som jobber på spreng for å bringe de til trygghet.

Når de kommer til det privilegerte nord, er det få som vet hvem de er.

Saker om asylpolitikk handler ofte om at «innvandringspolitikken er ikke bærekraftig» eller at «regjeringen vil begrense familiegjenforening for syrere». Få snakker med dem politikken faktisk rammer.

De som kjemper en eksistensiell kamp.

Som Mohammed, som har kone og tre barn i Syria. Han sier det eneste håpet er at de får bo i Norge. Hvis ikke risikerer de å havne på gaten. Fattigdomsraten i Syria er 90 prosent.

Og hvor mange vet at Norge helt nylig har deportert mennesker til Iran fordi landet ble vurdert som trygt? Tenk det.

Én mann fikk en enveisbillett til Teheran i julegave i fjor. Han er kristen.

Majid nekter imidlertid å skrive under på at han er muslim. Straffen kan være brutal.

Midt i bomberegnet kan riktignok et regimeskifte være hans eneste håp – hvis han ikke blir én av de mange iranerne som nå telles blant de døde.

Hvorfor har ikke disse historiene samme nyhetsverdi? Er det mindre interessant når det gjelder «de andre»?

Eller er norske liv rett og slett mer verdt? Det er det nok ikke alle som vil svare ærlig på.

Hva skjer når nordmennene forhåpentligvis kommer trygt hjem?

Kanskje noen får en vekker når krig og bomber plutselig rammer «oss».

For spørsmålet vi alltid bør stille – enten det gjelder syrere, iranere eller eritreere – er:

Det kunne vært meg.