Foto: Liv Santos Holm
Når en person som kaller seg muslim begår en kriminell handling, forventes det ofte at andre muslimer skal ta avstand. Hvorfor gjelder ikke den samme logikken for alle andre?
Den 15. mars markeres Den internasjonale dagen for bekjempelse av islamofobi. For mange er det bare en dato i kalenderen. For mange muslimer i Norge handler det om noe vi kjenner på hele året.
Jeg er lei av å måtte forsvare min tro.
Hver gang noe skjer et sted i verden, forventes det at muslimer i Norge skal forklare, beklage og ta avstand. Som om vi står kollektivt ansvarlige for handlingene til mennesker vi aldri har møtt.
Når en kriminell handling begås av en person som kaller seg muslim, blir islam raskt en del av forklaringen. Når handlinger begås av mennesker med annen bakgrunn eller tro, handler det om individet.
For oss handler det ofte om religionen.
Når religion blir problemet
Islam trekkes stadig frem i overskrifter, debatter og kommentarfelt – også når religion egentlig ikke er relevant. Resultatet er et vedvarende inntrykk av at islam i seg selv er et problem.
Men islam er en tro med over en milliard tilhengere. Muslimske nordmenn er ikke en ensartet gruppe. Vi er lærere, sykepleiere, håndverkere, gründere, studenter og foreldre. Vi er naboer, kolleger og medborgere.
Vi er en del av Norge.
– Jeg er lei av å måtte forklare og forsvare min tro hver gang noe skjer i verden.
Fordommer i hverdagen
Likevel møter mange muslimer barrierer.
Det kan være små kommentarer i hverdagen. Blikk som varer litt for lenge. Spørsmål som antyder at man ikke helt hører til.
Det kan også være stillheten etter at man har sendt en jobbsøknad. Stillheten som får deg til å lure på om navnet ditt alene gjorde at kvalifikasjonene aldri ble vurdert på lik linje med andres.
Forskning viser at personer med utenlandskklingende eller muslimsk assosierte navn oftere blir valgt bort i ansettelsesprosesser, selv når de har samme utdanning og erfaring som andre søkere.
Det handler ikke om kompetanse. Det handler om fordommer.
Brobygging får sjelden overskrifter
Samtidig finnes det en annen historie – en historie som sjelden får oppmerksomhet.
Ahmadiyya Muslim Jamaat i Norge inviterer aktivt til dialog. Hvert år arrangeres temakvelder, bazarer, religionsdager, fredskonferanser, «Iftar med en muslim» og grunnlovsmiddag.
Målet er å skape møteplasser der mennesker kan snakke sammen, lære av hverandre og bygge tillit på tvers av tro og bakgrunn.
Dette er ikke enkeltstående initiativer. Det er et bevisst arbeid for å bygge broer i samfunnet.
Likevel er det sjelden disse historiene som dominerer overskriftene.
Kritikk er legitimt – mistenkeliggjøring er noe annet
Religionskritikk er en naturlig del av et åpent demokrati. Ingen religioner skal være skjermet fra kritikk.
Men det er en avgjørende forskjell mellom å kritisere ideer og å mistenkeliggjøre mennesker.
Når en hel gruppe mennesker gang på gang blir behandlet som et problem, skaper det avstand. Og avstand er grobunn for mer mistillit.
Det vi trenger, er ikke flere generaliseringer.
Vi trenger flere møter. Flere samtaler. Mer vilje til å se mennesket bak navnet, bak hijaben, bak fordommen.
Et Norge der alle hører til
15. mars bør være mer enn en symbolsk markering.
Det bør være en påminnelse om at kampen mot diskriminering ikke bare handler om lover og resolusjoner, men om holdningene vi bærer med oss i hverdagen.
Jeg drømmer om et Norge der ingen barn vokser opp med følelsen av å måtte bevise at de hører til. Et Norge der navnet ditt ikke avgjør mulighetene dine. Et Norge der vi først og fremst ser hverandre som mennesker.
Den kampen angår oss alle.
