Foto: KI
Det begynner ofte slik i en barnehage:
En gutt vil gå i Elsa-kjole fra Frost. Han snurrer rundt på gulvet, ler og sier: – Se, jeg er Elsa! De voksne smiler.
De sier: Så fint at barn får være seg selv.
Men hva skjer den dagen en liten jente på fem år tar et lite skjerf på hodet og sier: – Jeg vil også være som mamma?
Plutselig blir det politikk.
Når barns uttrykk blir politisk sak
Fremskrittspartiet har igjen foreslått forbud mot hijab i barnehagen. I tillegg har Carl I. Hagen omtalt barnehijab som omsorgssvikt.
Det er alvorlige påstander. For omsorgssvikt handler om barn som ikke blir sett. Barn som ikke blir beskyttet. Barn som ikke får kjærlighet.
Ikke barn som ønsker å ligne på mamma.
– Barn er ikke politiske symboler. De er barn.
Barn speiler de voksne de beundrer
Barn gjør det barn alltid har gjort.
Jeg husker en jente på fem år. Hun hadde sett mamma knyte hijaben sin hver morgen. Hun hadde også sett en ansatt i barnehagen gjøre det samme. Begge var kvinner hun så opp til. Begge var trygge voksne i livet hennes.
En dag tok hun et lite skjerf og knøt det rundt hodet. Hun stilte seg foran speilet og sa stolt:
– Se. Jeg er også fin.
Dette er ikke undertrykkelse. Dette er barndom.
Barn lærer ved å speile de voksne de beundrer. De leker mamma, politi, prinsesse og katt. Og noen ganger leker de også med klær som finnes i familien deres.
Mangfold – men bare for noen?
Norske barnehager er stolte av mangfold. Vi lærer barn at mennesker er forskjellige. At noen feirer jul og andre eid. At noen spiser ribbe og andre ikke.
Men mangfold mister sin mening hvis det bare gjelder det majoriteten er komfortabel med.
Hvis Magnus kan gå i Elsa-kjole fordi han utforsker identitet – hvorfor skal Fatima stoppes hvis hun vil prøve et lite skjerf fordi hun synes mamma er vakker?
– Er barns frihet ekte hvis den bare gjelder noen barn?
Når voksne gjør klær til symboler
Det som bekymrer mest i denne debatten, er ikke hijaben i seg selv. Det er hvor raskt voksne gjør barns klær til et politisk symbol.
En femåring tenker ikke på ideologi. Hun tenker på trygghet, tilhørighet og hvem hun ligner på. Når voksne begynner å regulere barns uttrykk ut fra frykt, sender vi et farlig signal: At noen barns bakgrunn er et problem.
Frihet handler også om tillit
Frihet handler ikke bare om retten til å ta av noe. Frihet handler også om retten til å ta noe på. Til å prøve, utforske og speile.
Barn vokser ikke opp sterke fordi staten regulerer klærne deres. De vokser opp sterke fordi de møter voksne som lærer dem å tenke selv.
– Frihet handler også om retten til å uttrykke hvem man er.
Et spørsmål til politikerne
Hvis vi virkelig ønsker trygge barn i Norge, bør spørsmålet ikke være: Hvordan kan vi forby barns uttrykk?
Men heller: Hvordan kan vi lære barn å møte forskjeller med nysgjerrighet – ikke frykt?
For barn lærer ikke toleranse gjennom forbud.De lærer det i barnehagen.
Der Magnus kan være Elsa.
Der Fatima kan være stolt av mamma.
Der barn møter hverandre først som venner.
Før de voksne begynner å gjøre verden vanskelig.
