Det var ikke mitt valg å komme hit, men det er mitt valg å bli her

Det var det første jeg tenkte da jeg våknet i dag.

Ikke som en dyp, planlagt kronikkidé, men bare som en tanke som plutselig traff meg før jeg i det hele tatt hadde rukket å stå ordentlig opp. Og jo mer jeg tenkte på den setningen, jo mer innså jeg hvor mye som egentlig ligger i den.

Hvorfor?

Jo. Fordi den sier noe om hvordan mange av oss lever i dagens Norge, midt mellom tilhørighet og mistenkeliggjøring, mellom det å være en del av samfunnet og samtidig føle at man hele tiden må forklare hvorfor man fortjener å være det.

Jeg valgte ikke landet jeg kom til. Det gjorde foreldrene mine. Akkurat som mange andre barn rundt omkring i verden, ble jeg født inn i en historie som allerede var i gang før jeg kunne forstå den.

Jeg ble ikke spurt om geopolitikk, migrasjon eller kulturdebatter. Jeg bare vokste opp her.

Norge ble stedet jeg lærte språk, humor, konflikter, vennskap og kjærlighet. Norge ble stedet hvor minnene mine finnes.

Likevel er det noe merkelig som skjer med enkelte av oss i den offentlige debatten.

Noen mennesker får bare være mennesker.

Andre blir symboler.

Noen mennesker får bare være mennesker. Andre blir symboler.

Familien min er ikke et unntak

Jeg har homofile i familien, alkoholikere, kristne, ateister, rusmisbrukere, kapitalister, folk som har mistet alt, idealister og nakne egoister.

Jeg har familiemedlemmer som tror på Gud, og familiemedlemmer som tror aliens kommuniserer med dem gjennom energi og frekvenser.

Jeg har halvt etnisk norske familiemedlemmer, blandede familier, mørke familiemedlemmer, lyse familiemedlemmer, mennesker med penger, mennesker uten penger, mennesker med høy utdanning og mennesker som aldri fant sin plass i systemet.

Og så har du meg.

Muslim.

Det fascinerer meg noen ganger hvordan akkurat dét blir identiteten som overskygger alt annet. Som om hele mennesket forsvinner bak ett ord og noen ekstra pigmenter i huden.

Sannheten er jo at familien min ikke er spesielt unik. Hvis vi er ærlige, finnes dette kaoset i nesten alle familier i Norge. Forskjellen er kanskje bare at i store familier, som min, blir variasjonene tydeligere. Sannsynligheten øker for at man ser hele spekteret av menneskelig erfaring samlet på ett sted.

Det virker ikke alltid som samfunnet leser oss slik.

Forestillingen om «norske verdier»

Når enkelte snakker om «norske verdier», virker det ofte som om disse verdiene er forestilte størrelser mer enn faktiske realiteter.

Som om Norge består av harmoniske kjernefamilier uten rusproblemer, uten psykiske lidelser, uten konflikter, uten utenforskap, uten religiøse forskjeller, uten skam, uten avhengighet og uten mennesker som faller utenfor.

Det er jo ikke sant, er det?

Norge er fullt av kompliserte mennesker, akkurat som resten av verden.

Likevel opplever mange av oss at vi blir lest annerledes dersom vi har muslimsk bakgrunn, mørkere hud eller et navn som får folk til å stoppe opp et halvt sekund ekstra før de uttaler det.

Det er som om enkelte mennesker automatisk blir gjort til representanter for noe større enn seg selv.

Hvis en hvit nordmann gjør noe galt, er han et individ.

Hvis en brun, muslimsk nordmann gjør noe galt, blir det plutselig et kulturelt problem, et integreringsproblem eller et tegn på at «verdiene våre er truet».

Og det merkelige i mitt tilfelle er jo at jeg nærmest må være en anomali i dette verdensbildet, fordi jeg ikke engang passer inn i forestillingen om den klassiske «integreringshistorien».

Jeg kommer ikke fra en muslimsk familie. Jeg kommer fra en kristen familie. Jeg er oppvokst i Norge. Hele livet mitt, språket mitt, humoren min og hele referanserammen min er formet her.

Jeg har ikke vært gjennom den integreringsprosessen folk ofte snakker om, fordi Norge aldri var et fremmed land for meg.

Likevel virker det som enkelte mennesker mener at det å være muslim i seg selv gjør meg mindre norsk, som om tro automatisk overskriver biografi, oppvekst og erfaringer.

Det er vanskelig å ikke merke den forskjellen etter hvert.

Hva hvis jeg hadde sett annerledes ut?

Og noen ganger lurer jeg faktisk på hvor mye som hadde vært annerledes dersom jeg hadde hatt lysere hud, et mer norsk navn eller en annen religion.

Hadde de samme meningene mine blitt lest mildere?

Hadde folk oppfattet meg som mindre truende?

Hadde jeg blitt sett som mer norsk?

Det merkelige er at jeg egentlig ikke vokste opp med denne følelsen. Der jeg vokste opp, i Sandefjord, opplevde jeg ikke at folk gikk rundt og analyserte identiteten min på denne måten.

Familien min, også den utvidede etnisk norske delen av familien, behandlet meg som en helt vanlig del av fellesskapet.

Jeg følte ikke at jeg bar på en «annerledeshet» som måtte forklares eller forsvares.

Ikke før jeg som voksen tok et tydelig valg om retning i livet og sa:

«Jeg har valgt islam.»

Det var nesten som om rommet frøs litt.

Lange blikk. Sjokkreaksjoner. Den rare stillheten som oppstår når mennesker plutselig føler at de må revurdere hvem de trodde du var.

Enkelte begynte gradvis å trekke seg unna, som om troen min ikke bare var et personlig valg, men et tegn på at jeg hadde beveget meg bort fra dem. Bort fra familien. Bort fra noe «norsk», «portugisisk», «kreolsk», «sandefjordsk».

Og det er kanskje dét som sitter sterkest i meg.

Ikke at fremmede mennesker på internett kan være fiendtlige, men at et religiøst valg i voksen alder plutselig kunne få mennesker som hadde kjent meg hele livet, til å se på meg annerledes.

Som om jeg på noen få sekunder hadde blitt mindre gjenkjennelig for dem.

Som om jeg hadde forlatt dem.

Selv om jeg fortsatt var den samme personen.

Som om tro automatisk overskriver biografi, oppvekst og erfaringer.

Familien min er Norge

For det som egentlig sies når noen hevder at mennesker som meg ikke passer inn i «norske verdier», er jo noe langt merkeligere:

At jeg ikke passer inn i min egen familie.

At jeg på en eller annen måte er fremmed i et liv som allerede er vevd inn i dette samfunnet.

La meg understreke noe.

Familien min er Norge.

Kaoset vårt er Norge.

Forskjellene våre er Norge.

Det moderne Norge er ikke én hudfarge, én tro, én personlighetstype eller én perfekt kulturell mal.

Norge består allerede av mennesker med forskjellige historier, forskjellige kamper, forskjellige kjærligheter, forskjellige feil og forskjellige måter å leve på.

Det finnes flere farger i flagget enn hvitt, selv om noen later som noe annet.

Det moderne Norge er allerede blandet, komplisert og fullt av mennesker som lever forskjellige liv.

Likevel fortsetter vi å snakke om enkelte grupper som om de står utenfor fellesskapet, selv når de er født her, oppvokst her, arbeider her, elsker her, sørger her og begraver sine døde her.

Familien min er Norge. Kaoset vårt er Norge. Forskjellene våre er Norge.

Jeg valgte å bli

Det er derfor jeg tenker så mye på den setningen.

Det var ikke mitt valg å komme hit, men det er mitt valg å bli her.

Livet her er ikke alltid så enkelt, og jeg føler meg ikke alltid fullt ut akseptert. Og jeg tror definitivt ikke at Norge er perfekt.

Jeg blir fordi dette faktisk er hjemmet mitt.

Jeg blir fordi jeg har investert livet mitt her, akkurat som millioner av andre mennesker har gjort før meg.

Og jeg blir fordi tilhørighet kanskje ikke alltid starter som et valg, men kan bli et valg over tid.

Det ironiske er at noen av de rikeste menneskene i landet frivillig flytter til Sveits for å slippe skatt, mens mennesker som meg ofte blir fortalt at vi ikke er norske nok, selv om vi faktisk velger å stå i dette samfunnet, med alle dets problemer, konflikter og motsetninger.

Det er nesten litt komisk når man tenker over det.

For jeg valgte faktisk å bli.

Og kanskje burde det bety noe.