Simen Velle i Frp vil befri unge jenter i hijab med tvang

Frp vil forby hijab for barn for å bekjempe negativ sosial kontroll. Men løser et slikt forbud problemet – eller skaper det nye?

Bakgrunnen for dette innlegget er representantforslag 197 S (2025–2026), fremmet av Erlend Wiborg, Bjørn Larsen, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Simen Velle, Silje Hjemdal og Lill Harriet Sandaune fra Fremskrittspartiet.

Forslaget tar utgangspunkt i økende bekymring for negativ sosial kontroll, og foreslår blant annet tiltak som innebærer et forbud mot bruk av hijab for barn i barnehage og grunnskole.

Dette er et alvorlig tema som fortjener en grundig diskusjon. Nettopp derfor er det også viktig å se kritisk på både premissene og løsningene som legges frem.

Les også: Reagerer på barnehijab-forbud: – La barna være barn

Starter med et reelt problem – ender med feil løsning

Det første som slår meg når jeg leser dette, er at man starter med et reelt problem, men beveger seg raskt over i en løsning som ikke treffer årsaken.

Ja, økningen i saker om negativ sosial kontroll er alvorlig. Ingen seriøse aktører bestrider det. Men det betyr ikke at alle tiltak som fremstår handlekraftige faktisk er riktige. Tvert imot krever alvorlige problemer mer presise løsninger – ikke brede og symboltunge forbud som vi gang på gang blir servert av Frp.

Det hevdes at negativ sosial kontroll begrenser grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og religionsfrihet. Det er riktig. Men hvordan svarer man på det?

Hvis svaret på manglende frihet er å innføre nye begrensninger, står man i fare for å gjøre det samme man kritiserer – bare med motsatt fortegn.

Les også: Når Magnus kan være Elsa – hvorfor kan ikke Fatima bruke hijab?

Forbud kan flytte problemet

Et forbud mot hijab for barn løser ikke nødvendigvis kontrollen. Det kan i praksis flytte den fra det synlige til det usynlige – fra skolen til hjemmet, fra offentligheten til det private rom hvor kontrollen er vanskeligere å oppdage og håndtere.

Samtidig må vi stille et grunnleggende spørsmål: Er hijab i seg selv en form for kontroll?

Hva er egentlig problemet?

Det vises til barnekonvensjonen, og det er et viktig poeng. Barn skal beskyttes mot skadelig praksis. Spørsmålet er hva som faktisk er skade, og hvordan den identifiseres.

Er det selve plagget? Eller er det tvangen bak?

Hvis problemet er tvang, er det tvangen som må bekjempes – ikke symbolet. Ellers risikerer man å ramme også de barna og familiene hvor det ikke foreligger tvang, men valg, tradisjon eller identitet.

Én tolkning gjort til politikk

Påstanden om at hijab i seg selv er et uttrykk for en ideologi som undertrykker kvinner, er en tolkning – ikke en universell sannhet.

Det finnes kvinner som opplever det slik. Men det finnes også mange som ikke gjør det. Å gjøre én tolkning til grunnlag for lovgivning i et liberalt demokrati er problematisk.

Å gjøre én tolkning til grunnlag for lovgivning i et liberalt demokrati er problematisk

Seksualisering – eller tolkning?

Videre trekkes det frem at hijab seksualiserer barn fordi det handler om å skjule kropp. Dette er et alvorlig argument, men det forutsetter en bestemt forståelse av plagget.

Er det plagget som seksualiserer? Eller er det blikket som tolker det slik?

Vi aksepterer i andre sammenhenger at barn kler seg i religiøse eller kulturelle plagg uten å tolke det som seksualisering. Det avgjørende bør være konteksten – ikke symbolet alene.

Norge er ikke Frankrike

Det vises også til land som Frankrike og Østerrike. Men hvorfor skal disse være moralske kompasser for Norge?

Frankrike bygger sin politikk på laïcité, en streng sekulær tradisjon som regulerer religion i offentlig rom på en helt annen måte enn i Norge. Å importere slike tiltak uten å ta hensyn til forskjeller i politisk kultur og rettstradisjon, er ikke nødvendigvis klok politikk.

Iran-sammenligningen skurrer

Henvisningen til Iran er kanskje det mest retorisk sterke punktet – men også det mest problematiske.

I Iran kjemper kvinner mot tvang. I Norge diskuteres et forbud. De kjemper for retten til å velge. Ikke for at staten skal velge for dem.

Det ligger også en åpenbar ironi her: Et forbud mot hijab innebærer i seg selv en form for tvang. Dermed speiler man det man sier man bekjemper.

Forskning advarer mot brede tiltak

Til slutt argumenteres det for at et forbud vil beskytte barn, fremme likestilling og hindre negativ sosial kontroll. Dette er påstander – ikke dokumenterte konsekvenser.

Vi vet fra norsk forskning og offentlige utredninger at brede tiltak rettet mot bestemte grupper kan ha utilsiktede konsekvenser. NOU 2017:2 peker på hvordan tiltak som svekker tillit mellom grupper kan gjøre integrering vanskeligere over tid.

Samtidig viser forskning fra blant annet IMDi og Fafo at integrering i stor grad er avhengig av tillit, inkludering og opplevelsen av å bli behandlet som en del av fellesskapet – ikke som et avvik.

Bufdir peker også på at negativ sosial kontroll ofte skjer i lukkede rom, og at effektive tiltak derfor må være målrettede og kunnskapsbaserte. Forskning fra HL-senteret viser at tiltak som oppleves som rettet mot bestemte minoriteter kan bidra til økt stigmatisering og sterkere gruppetilhørighet.

Et spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha

Så spørsmålet blir ikke bare om intensjonen er god, men om tiltaket faktisk virker.

Hvis målet er å bekjempe negativ sosial kontroll, finnes det mer målrettede virkemidler. Et generelt forbud fremstår ikke som en presis løsning, men som et bredt politisk signal.

– Kanskje er dette først og fremst et signal om hva slags samfunn man ønsker.

Spørsmålet er om det samfunnet faktisk blir friere av flere forbud – eller om vi risikerer å gjøre frihet til noe staten definerer, i stedet for noe individet får leve ut.

Få ukentlig GRATIS nyhetsbrev utrop.no/nyhetsbrev