Foto: STL
Da en innvandringskritisk leser av Utrop ønsker utypende svar om kriminalitet blant innvandrere skrev vi denne artikkelen: Når en voldsvideo blir bevis for «importert voldskultur»: Dette sier forskningen. Nå har en ny leser sendt oss følgende spørsmål:
Kunne dere skrevet litt om sakene fra land der det er avslørt strategier fra muslimske nettverk om å infiltrere ikke muslimske samfunn man har flyttet til med mål om å ta over makten? Og lage en gravesak om hva som driver muslimer til å flytte til sekulære, vestlige land og så klage på verdiene de må leve med i de landene de har valgt å bli værende i?
Vi har tatt dette spørsmålet seriøst og her er hva vi fant ut:
Norge har ikke tall på antall muslimer
I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) har ikke Norge noe register over innbyggernes religion eller livssyn. Det finnes kun anslag over antall muslimer, og tallene er derfor er usikre. Ved inngangen til 2016 anslo SSB at det bodde litt over 200 000 muslimer i Norge, samtidig som 148 000 var registrert som medlemmer i muslimske trossamfunn. SSB peker også på at ikke alle med bakgrunn fra muslimske majoritetsland er muslimer, og at noen er sekulære, tilhører andre religioner eller har forlatt religionen.
Dette er et viktig utgangspunkt: «muslim» er ikke en presis politisk kategori. Den kan romme en somalisk sunnimuslim, en pakistansk sufi, en irakisk sjiamuslim, en bosnisk kulturmuslim, en norsk konvertitt, en ahmadiyya, en liberal troende, en konservativ moskéaktiv, en sekulær person med muslimsk familiebakgrunn – og en person som ikke lenger tror, men likevel blir oppfattet som muslim av omgivelsene.
Også det organisatoriske bildet er mangfoldig. Islamsk Råd Norge omtaler seg selv som landets største og mest mangfoldige muslimske paraplyorganisasjon. Men selv en slik paraply samler ikke «norske muslimer» som helhet. Det finnes andre dialogaktører og miljøer, blant annet Muslimsk Dialognettverk, og selv praktiske religiøse spørsmål som fastemånedens start kan splitte miljøene. Aftenposten omtalte i 2026 hvordan en kunngjøring fra Saudi-Arabia skapte uenighet blant norske muslimer om ramadanstart, mens IRN og Muslimsk Dialognettverk arbeidet for mer forutsigbar samordning gjennom vitenskapelige kriterier.
Oslo viser bredden: sunni, sjia, sufi, ahmadiyya, alevi-bektashi – og interne konflikter
Oslo er trolig det tydeligste norske eksempelet på at islam ikke er én organisert kraft. Utrops kartlegging av moskemiljøene i Oslo fra 2016 (PDF) – en eldre rapport som må leses som et tidsbilde, ikke som full nåtidsstatus – beskriver nettopp behovet for å kartlegge finansiering, virksomhet, kontakter, styring og teologiske retninger i ulike moskeer. Rapporten presenterer Oslo-moskeene som et uensartet landskap, ikke som et samlet system.
Kartleggingen peker på hovedskillet mellom sunni og sjia, men understreker også at det under disse paraplyene finnes mange lovskoler, filosofiske retninger, nasjonale tradisjoner og regionale særpreg. I oversikten over Oslo-moskeer finnes blant annet Ahmadiyya Muslim Jamaat, alevi-bektashi-miljøer, sjiaorienterte sentre, bosniske, tyrkiske, pakistanske, somaliske, marokkanske, albanske og andre menigheter.
Ahmadiyya illustrerer poenget ekstra tydelig. I mange muslimske majoritetsland blir ahmadiyyaer diskriminert eller nektet anerkjennelse som muslimer. Det betyr at «muslimer» ikke bare er uenige. Noen muslimske minoriteter er også minoriteter innenfor muslimske miljøer.
Tilhørighet, savn, anerkjennelse og sosiale behov som grunner til at mennesker oppsøker moské, ikke bare ren religiøs overbevisning
Utrops rapport viser også at moskeer i Oslo ofte fungerer som mer enn bønnerom. Mange tilbyr hytteturer, seminarer, samfunnsarrangementer, språkundervisning, leksehjelp, idrett, kulturaktiviteter og ungdomstilbud. Rapporten peker på tilhørighet, savn, anerkjennelse og sosiale behov som grunner til at mennesker oppsøker moské, ikke bare ren religiøs overbevisning. Det stemmer godt med nyere forskning: Moskétilknytning og religiøs praksis er i flere studier forbundet med lovlig samfunnsdeltakelse, organisasjonsmedlemskap og valgengasjement, ikke automatisk med isolasjon eller antidemokratisk mobilisering!
Å praktisere tro er ikke mistenkelig
Det er ikke overraskende at muslimer i Norge ønsker å praktisere sin tro. Det er heller ikke mistenkelig. Religionsfriheten alle religioner. En muslimsk familie som ønsker fri på id, en moské som organiserer bønnetider, en student som faster under ramadan, eller en menighet som tilbyr halal-informasjon, driver ikke «infiltrasjon». De gjør det tros- og livssynssamfunn gjør i et demokrati: organiserer fellesskap, praktiserer ritualer og ber om praktisk tilrettelegging.
IRN har for eksempel tjenester knyttet til hijrikalender, bønnetider, halal og søknadsskjema for fri på id. Dette kan selvfølgelig diskuteres politisk, juridisk eller praktisk, men i seg selv er det ordinær religionsutøvelse: Det finnes reelle eksempler på rettssaker, protester og politiske krav om religiøs tilrettelegging i vestlige land – for eksempel om hijab, niqab, halal, religionsundervisning og moskébygging – men forskningen tilsier at slike krav vanligvis bør forstås som demokratisk rettighets- og identitetspolitikk, ikke som bevis for en samlet strategi om å erstatte sekulært demokrati.
Et sekulært demokrati som Norge er kan si nei til religiøse særkrav når de kolliderer med likestilling, barns rettigheter, arbeidslivets regler, dyrevelferd, skolelovgivning eller andre tungtveiende hensyn. Men det er forskjell på å si «dette kravet bør avvises» og å si «dette kravet avslører en hemmelig maktplan».
Hva er faktisk dokumentert?
De beste kildene gir et mer nyansert bilde enn både alarmisme og benektelse. I Storbritannia fant den offisielle gjennomgangen (PDF) av Muslimbrorskapet at organisasjoner assosiert med Brorskapet utviklet en strategi for innenlandsk engasjement i vestlige land fra slutten av 1980- og 1990-tallet. Rapporten beskrev offentlige organisasjoner, hemmelig medlemskap og innflytelse i enkelte miljøer, men også at nettverkene var løst sammensatt og uten én felles kommandostruktur i Storbritannia. MAB oppga i 2014 selv bare 600 medlemmer.
Birmingham-saken, ofte kalt «Trojan Horse», viser hvor galt det kan gå når lokale bekymringer blir blåst opp til en nasjonal konspirasjonsfortelling. Trojan Horse»-saken startet i 2014 etter et anonymt brev som hevdet at muslimske miljøer forsøkte å overta styringen av flere offentlige skoler i Birmingham for å innføre en mer konservativ islamsk profil. Underhusets utdanningskomité slo fast at antallet berørte skoler var lite, at det ikke fantes bevis for et utbredt plott om å overta engelske skoler, og at det ikke var grunnlag for å blande sammen smal religiøs ideologi med terror eller radikalisering. Denne saken er et eksempel på at en alvorlig lokal sak kan være reell, men likevel bli offentlig overfortolket.
Tyskland opererer med en kategori for islamistiske grupper som søker politisk og sosial innflytelse uten nødvendigvis å bruke vold. Det tyske innenlandske sikkerhetsorganet BfV beskriver islamisme som politisk ekstremisme der en gudgitt orden settes over menneskeskapte ordninger, og sier at noen organisasjoner forsøker å gjennomføre en islamkonform samfunnsorden gjennom politisk og sosial påvirkning. BfV nevner blant annet Muslimbrorskapet-nære organisasjoner, enkelte sjiaforeninger og deler av Milli Görüş-bevegelsen i denne sammenhengen, men ingen vesentlig trussel ble oppdaget.
Frankrike gir et annet eksempel. En fransk rapport i 2025 beskrev et reelt, men begrenset brorskapsinspirert miljø. Le Monde skrev at rapporten var mer nyansert enn den politiske retorikken rundt den. Den anslo 400–1000 formelle brorskapsmedlemmer i Frankrike, 139 tilknyttede moskeer – omtrent 7 prosent av totalen – og understreket at en person som går i en tilknyttet moské slett ikke nødvendigvis er medlem. Le Monde konkluderte også med at dette ikke pekte mot noen umiddelbar eller massiv trussel.
Dette mønsteret samsvarer med europeisk forskning: De best dokumenterte sakene handler om avgrensede miljøer, lokal eller sektorvis påvirkning, og ofte uklare eller omstridte nettverk – ikke en samlet muslimsk migrasjonsstrategi.
Migrasjon handler først og fremst om sikkerhet, familie, arbeid og fremtid
Påstanden om at muslimer i stor skala migrerer til vestlige land for å omforme eller ødelegge sekularismen, får svak støtte i migrasjonsdata. Europeisk statistikk (Eurostat) beskriver migrasjon til EU gjennom vanlige kategorier som arbeid, familie, utdanning og internasjonal beskyttelse. Eurostat peker også på beskyttelse mot konflikt, forfølgelse og menneskerettighetsbrudd som sentrale grunner til asyl.
Offisielle europeiske og internasjonale kilder peker altså på beskyttelse, familie, lovlig status, tjenester, arbeid og bolig – ikke en ideologisk anti-sekulær agenda – som hoveddrivere for migrasjon.
Konspirasjonsformen ligner eldre forestillinger om jøder
Når «enkelte islamistiske nettverk» blir til «muslimene», når «lokal påvirkning» blir til «skjult overtakelsesplan», og når «religiøs organisering» blir tolket som bevis på «infiltrasjon», har man beveget seg over i konspirasjonslogikk.
Dembra.no som lages av HL-senteret definerer konspirasjonsteorier som forklaringer der noen i hemmelighet har planlagt noe negativt Forestillingen om en jødisk sammensvergelse for verdensherredømme er et klassisk ideologisk og antisemittisk eksempel, og at Eurabia-teorien – altså påstanden om at europeiske myndigheter har inngått en avtale med muslimske stater for å gjøre Europa muslimsk – er en anti-institusjonell konspirasjonsteori.
Likheten ligger ikke i at muslimer og jøder historisk har hatt samme posisjon. Likheten ligger i fortellingens struktur: En minoritet blir gjort til et kollektivt, skjult, illojalt og mektig subjekt. Den indre variasjonen forsvinner. Vanlig religionsutøvelse tolkes som strategi. Synlig minoritetsliv blir omgjort til bevis på en plan.
Integreringsparadokset: Mange føler seg integrert, men ikke fullt akseptert
En analyse av dette feltet blir ufullstendig hvis vi spør hva minoriteter gjør. Den må også spørre hva majoritetssamfunnet gjør med minoritetene.
IMDis indikatorrapport for 2025 viser et tydelig integreringsparadoks: 80 prosent av personer med innvandrerbakgrunn sier at de føler seg helt eller ganske integrert i Norge, men bare 74 prosent føler seg akseptert. Blant norskfødte med innvandrerforeldre føler 90 prosent seg integrert, men bare 70 prosent akseptert. IMDi skriver at økt integrering ikke nødvendigvis gir økt opplevelse av tilhørighet, blant annet fordi mer deltakelse også kan gi mer eksponering for diskriminering og høyere forventninger om likebehandling.
Regjeringens handlingsplan viser at 43 prosent av muslimene i utvalget ofte eller noen ganger har fått følelsen av at de ikke hører til i Norge, 36 prosent har opplevd avvisende oppførsel når folk får vite om deres religiøse tilhørighet, og 21 prosent har opplevd direkte trakassering. En tredjedel svarer at de noen ganger unngår å vise religiøs tilhørighet av frykt for negative holdninger.
Dette er ikke et argument for å bagatellisere sosial kontroll, antisemitisme, homofobi, kvinneundertrykkelse eller islamistisk ideologi der det finnes. Men det er et argument for å forstå hvorfor en ensidig mistenkeliggjøring av muslimer som gruppe kan virke mot sin hensikt. Den kan svekke tillit, gjøre unge mer defensive, og gi ekstreme miljøer bedre rekrutteringsgrunnlag.
Et råd til islamkritiske lesere
Norske og europeiske muslimer er ikke én politisk aktør. De er et mangfold av mennesker, retninger, nasjonale bakgrunner, livssyn, grader av religiøsitet og interne konflikter. I Oslo finnes sunnimuslimer, sjiamuslimer, sufier, ahmadiyyaer, alevi-bektashi-miljøer, konservative, liberale, sekulære, unge, eldre, politiske og upolitiske miljøer. Selv paraplyorganisering og religiøse kalenderdatoer viser uenighet, ikke sentral styring.
Det finnes samtidig små islamistiske og legalistisk-islamistiske miljøer i Europa som forsøker å bygge innflytelse. Ikke nødvendigvis for å overta makt, men for å misjonere og for større aksept for utøvelse av religionen. De bør undersøkes, kritiseres og møtes rettsstatlig når de bryter med demokratiske grunnverdier. Men å gjøre slike avgrensede miljøer til bevis på at «muslimer» som gruppe har en skjult plan om å infiltrere eller overta samfunnet, er ikke etterprøvd kunnskap. Det er en konspirasjonsfortelling.
