Filmskaper Nefise Özkal Lorentzen tar oss med på en reise til den islamske feminismens røtter.
Foto: Fra filmen

"Allah har ikke e-post"

Filmskaperen Nefise Özkal Lorentzen sendte ballongbrev til Allah, men det var feministen Nawal El Saadawi som svarte på brevet. Filmen handler om kvinner i islam, – eller gjør den egentlig det?
Nefise Özkal Lorentzen er filmskaperen bak «En ballong til Allah», en dokumentarfilm om kvinner og islam, som vises på NRK 8. mars. Filmen er støttet av NRK, Norsk Filmfond og Fritt Ord og det kommer reprise 13. mars, 14. mars og 20. mars på NRK2. Journalisten, filmskaperen, forfatteren og den tidligere magedanseinstruktøren Nefise Özkal Lorentzen studerte skuespill i Istanbul før hun kom til Norge på 80-tallet. Hun har laget flere filmer, og ”En ballong til Allah” er del to av en trilogi som begynte med ”Gender Me”, om islam og homoseksualitet.

Fortellerstemmen er hovedpersonens, geografisk tar hun oss med til Kairo, Istanbul og Oslo – i tillegg til en datagrafisk verden i filmen som, ifølge arrangøren Fritt Ord, handler om kvinner i islam, – eller gjør den egentlig det?

Fortellerstemmen skaper et direkte og varmt forhold til sitt publikum med en gang. Da filmskaperen var liten, sendte hun nemlig ballongbrev til Allah. Slik jeg forstår det er denne innledningen basert på barnets første religiøse undring, forestillingen om en rettferdig gud som kan oppfylle ønsker. Nå vil hun lete etter sin mormors tro og vil sende en ny ballong, med ønske om å endre kvinnens rolle i islam. Middelet er å reise ut i verden der de sterke stemmene finnes, de med mange års kamp bak seg, nemlig til Kairo og den egyptiske forfatteren og psykologen Nawal El Saadawi (80) som har 60 års kvinnekamp bak seg – som den første egyptiske kvinne som tok opp kvinner og seksualitet, omskjæring og familievold – og ble kastet i fengsel for det. Og 90 år gamle Gamal al-Banna, forfatter og bror til grunnleggeren av det muslimske brorskap, men selv en antiautoritær humanist. Hun foretar en reise fra sine biologiske formødre til sin spirituelle mor. I tillegg møter hun en salafist. Mellom disse møtene konfronterer Nefise sin egen mor og viser en parallell indre reise som veksler mellom det humoristiske og pedagogiske.

Og det er ved kjøkkenbordet, der hun og moren lager dolma, vinblader fylt med ris, filmens styrke ligger. Vi opplever filmskaperens sterke forbilder på ett nivå og kvinners kollektive lidelse på et annet. Filmskaperen tør å slippe skjelettene ut av skapet, og berører noe i oss, for det er hennes mor og mormors historie vi vil dras inn i. Mormoren som fortalte henne at islam er som en smaragd fylt med kjærlighet, rettferdighet og samhold, men at machoimamene hadde svelget smaragdens lys.

Sheikh Mahmoud Mekki, en av fortolkerne av islam i filmen er en av lys-svelgerne. Han ber henne møte uten sminke og parfyme, med hodet tildekket, og innfrir karikaturens fremstilling av islam på en måte som skaper en av kontrastene i filmen. Hun sjarmerer ham i senk, og han røper ting som vil få seerne til å gispe. Med stolthet forteller han at kona ikke har vært utenfor dørterskelen på seks år. I tillegg er han svært oppfinnsom med statistikk og har flere bombastiske holdninger som jeg ikke skal røpe her. Med hans deltagelse i filmen har filmskaperen gjort et kupp, men samtidig blir han ufarliggjort.



Artikkelen er forkortet. Den fullstendige versjonen kan lese i neste nummer av Utrop (Utrop 5-2011), som kommer ut neste uke.




www.AutoDeler.co.no