Utdanningsministers forslag om et hijabforbud og senere Fremskrittspartiets motbydelige sammenligning av hijab med Ku Klux Klan hette, blir ikke oppfattet som et forsøk på å frigjøre muslimske jenter, skriver samfunnsdebattant Iffit Qureshi i dette innlegget.

Hijabforbud er tvangsassimilering

Kristin Halvorsen undervurderer minoritetskvinners bestemmelsesrett over deres egne barn, mener samfunnsdebattant Iffit Qureshi.
Siden 2001 har hijabdebatten blitt brukt av kvinnerettighetsforkjempere for å forsvare statlig overmakt og kontroll over muslimske kvinner. Disse bedrevitere begrunner sine argumenter med at de ønsker å frigjøre disse undertrkyte kvinner fra sine mørke menn. Men i virkelighet er deres redningsinstinkt basert på en eurosentriskblikk på «de andre» og ikke på individuelle samtaler med kvinnene de snakker om. Muslimske kvinner blir umyndiggjort og frarøvet bestemmelsesmakt. Den samme makten som norske kvinner har kjempet med nebb og klør for å få.

SV leder og Kunnskapsministeren Kristin Halvolrsens forslag om å vurdere et forbud mot hijab i barneskolen er også en eurosentriske blikk på muslimer. Til tross for at hun trakk tilbake forbudet etter at partiet fikk mye motstand, mangler hun innsikt og forståelse for tema hun berører ved å foreslå et hijab forbud. I tillegg undervurderer hun minoritetskvinners bestemmelsesrett over deres egne barn. Det som vi bør bekymre oss over er den psykologisk belastning en slik forbud vil ha på en lite jente på barneskolen. Hvordan vil dette påvirke hennes forhold til klassekamerater? Vil hun ha tillit til sine lærere som vil fungere som klespoliti i skolen? Vil hun bli dratt mellom skolens utøving av statens forbud mot hijab og foreldrenes religiøse ønsker? Dette er viktige spørsmål som vi ikke kan unngå kun fordi SV ønsker en homogen skolehverdag.

Min erfaring som støttelærer for innvandrerbarn med svake norskkunnskaper ved en barneskole i Oslo indre øst kan kanskje være en faresignal av hva vi har i vente hvis et hijabforbud godkjennes. Hendelsen handler om Lille «Aesha» som sitter foran i klassen iført hijab. Hennes norsk lærerer spør den lille 8-åringen: «Hvorfor har du det skjerfet på hodet, ‘Aesha’? Du vet at vi er blitt enige med foreldrene dine om at du ikke skal bruke det». «Aesha» snakket lite norsk og svarte ikke. «Du må ta av deg det hodeplagget, nå med en gang!» kjeftet læreren. Den lille jenta ble livredd og trakk seg tilbake i stolen mens hun ristet desperat på hodet. «Du må ta det av, du kan ikke høre meg med skjerfet på!» skrek læreren mens alle de andre barna så skrekkslagne på det som foregikk. Mens læreren prøvde å rive skjerfet av henne, holdt «Aesha» fast i hijaben og sa gråtende «jeg hører, jeg hører.» Til slutt ga læreren opp kampen om hijaben og sa bittert: «Ikke tro at du kommer til å bli integrert i det norske samfunnet».

Å være vitne til denne grusomme utøvelse av overgrep og undertrykkelse var smertefult nok for meg, men hvordan har dette møtet påvirket «Aesha» sitt syn på seg selv og det samfunnet hun lever i? Vil minoritetsbarn som har hatt lignende opplevelser føle tilhørighet til det samfunnet de er oppvokst og i mange tilfeller født i? (Qureshi, Samtiden 1/2006). Et hijabforbud eller andre innskrekning av norskmuslimers rett til å utøve sin religion vil føre til det motsatte av det regjeringen ønsker, nemlig fremmedgjøring og stigamtisering. Det er sannsyling at foreldre vil velge muslimske skoler eller ta barnet til utlandet hvor de vil ikke bli hindret fra det de opplever som deres oppdragelseplikter eller bestemmelsesrett overfor deres egne barn.

Norges historisk overgrep på sin egen urbefolkning bør være et lærestykke for oss alle. Statens fornorskningspolitikk og tvangskristning førte til at et følk ble frarøvet sitt språk, kultur og sin religiøsidentitet. Det førte til depresjon, mindre verdighetskompleks og ikke minst diskriminering.

Men Norge har ikke vært alene i sin overgrep. Land som Australia og USA hadde systematisert tvangsassimilering av sitt urbefolkning, og det var ofte små barn de forsøkte å brytte ned først. I Australia ble 100000 aboriginere barn revet bort fra sine familier og nærmiljø.

USAs tvangsassimileringsprosess også inkluderte å rive barn vekk fra sine foreldre. De innførte et forbud mot religiøsutøvelse eller bruk av deres morsmål. En annen tekninkk som ble brukt for å assimilere barn på var ved å barbere bort håret. Dette ble opplevd som et overgrep fordi urbefolkningen i USA mener at håret inneholder essenssen av sjelen og kun klippes når en nær slektning dør. Dette resulterte i at tusenvis av barn trodde at deres foreldre var døde og man kan bare innbilde seg hvor traumatisk det måtte ha vært.

I Norge, Australia og USA ble urbolkningene fortalt at deres språk, kultur og religion var ondt. De traumatiske erfaringene av storsamfunnets nasjonalistiske blikk på seg selv og hvor deres religion og kultur var ansett som overlegen, har skadet flere generasjoner. Kan vi sammenligne stigmatiseringen av urbefolkningen med den behandling norske muslimer opplever i dag? Det er sannsynlig at dette er tilfellet, spesielt når det er stadig et negativfokus på muslimer i offentligheten.

De overnevnte landene har beklaget behandlingen av urbefolkningen og i noen tilfeller gitt dem autonomitet. USA har kommet langt i at de har fjernet lovverk som stigmatiserer sin egen minoritetsfolkning. Religiøse minoriteter kan utøve sin religion uten statlig intervensjon. Ifølge statistikk er muslimer mer tilfreds med mulighetene de har til å utøve sin tro og med å være nettop amerikanske muslimer enn muslimer i Europa.

Utdanningsministers forslag om et hijabforbud og senere Fremskrittspartiets motbydelige sammenligning av hijab med Ku Klux Klan hette, blir ikke oppfattet som et forsøk på å frigjøre muslimske jenter. Tvertimot er det et forsøk på å hindre synligheten av muslimer i norske skoler og å hindre foreldrene retten til å bestemme over sine egne barn som er tross alt et brudd på FNs Barnekonvensjon. Hvis regjeringspartiene ønsker virkelig å hjelpe muslimske barn bør de ta deres bekymringer om diskriminering og stigmatisering i det offentligerom på alvor. Det er kun gjennom å lytte til disse at partiene vil komme næremere til å forstå at et hijabforbud vil sette enda mer press på barn som blir brukt som politiske kasteball i en tid hvor islamofobi har blitt dagligdags.
www.AutoDeler.co.no