Foto: Redaksjonen

Farvel, kildevern?

PST-aksjonen hos den profilerte filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen kan skape en uhyggelig presedens.

Utrop nr. 26/2015 (25.06.2015)

Tirsdag ble det kjent at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) gjennomførte en razzia hjemme hos filmskaperen. Ordren PST hadde fra Statsadvokaten gikk konkret ut på å beslaglegge materiale fra en dokumentar han lager om Ubaydullah Hussain og islamistmiljøet i Norge.

Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund, krever at PST lar være å gjennomgå filmmaterialet, og ser razziaen som et alvorlig anslag mot pressefriheten og kildevernet i Norge. Redaktør for nettstedet Vepsen, Tor Bach kaller aksjonen for "uhørt". Også Stavrums forgjenger Per Edgar Kokkvold, Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås og menneskerettsforsker Anine Kierulf reagerer.

– Beslag av ikke-publisert materiale innebærer et klart inngrep i ytringsfriheten, sier Kierulf til Dagbladet.

Embetsleder Jan Glent i Det nasjonale statsadvokatembetet hevder over VG at det var nødvendig å beslaglegge materialet fordi det var fare for bevisforspillelse, noe filmskaper Rolfsen imidlertid avviser. PST forsikrer på sin side om at materialet er plombert og ikke vil bli gjennomgått hvis ikke retten åpner for dette. 

Vern under press
En trenger ikke være ekspert for å innse at med det trusselbildet som preger Norge i dag, vil det være fristende for institusjoner som PST å gå etter "vi tar ingen sjanser"-metoden. Googler man og gjør man litt research, finner man flere kritiske innlegg når det gjelder forholdet etterretning, politi og informasjonsyrkenes kildevern.

En uttalelse fra Norsk Jounalistlags landsmøte i mars i år konkluderer med at kildevernet må styrkes. Går man tilbake til 2009, før 22. juli-angrepene, før IS` fremvekst i Midtøsten og det påfølgende sikkerhetsfokuset, så var dette allerede en sak. NJ krevde allerede da overfor den daværende regjerings Metodekontrollutvalg at journalister kunne få kommunisere med sine kilder uten at det skulle kunne spores fra en tredjepart.

Nå i 2015 ser vi konturene av en utvikling som har gått mer i retning av eksternt press, tatt i betraktning den overnevnte situasjonen. Når PST kan komme uanmeldt hjem til en filmskaper og kreve å få material utlevert eller kopiert (eller både og) som de anser som "potensielt risikabel for rikets sikkerhet", så kan de gjøre det samme hos skribenter, journalister og forfattere. I likhet med pressegeneralen og andre meningsbærere ser jeg på dette med stor bekymring.

Trygghet, men også åpenhet
De aller fleste vil leve i et trygt og sikkert samfunn. Terrorismen som nå hersker i store deler av verden, og de ekstreme voldssympatiene som denne avler, gir oss ryggmargsreflekser. Men ryggmargsreflekser er ikke nok når man skal gjøre noe så innviklet som å bekjempe terror, ekstremisme og trusler under demokratiets regler. Da må grundig refleksjon og juridisk gangsyn inn. 

Etter 22. juli ble det lovet nettopp mer demokrati og mer åpenhet fra høyeste hold og. Men når en offentlig person som Ulrik Imtiaz Rolfsen får sitt hjem ransaket, er det nå det motsatte som gjennomføres i praksis.

For hva skjer hvis Rolfsen ikke er den siste, men første av mange? Jeg tror vi i den ytterste konsekvens vil få et meningsfattigere samfunn, hvis denne tendensen får utvikle seg. Stemmer som allerede sees på som for "risikable" vil ha mindre tiltro til dem som jobber med nyhetsreportasjer, filmproduksjoner og annen type dokumentasjonsarbeid. Vi vil se flere som "knebler seg selv" i frykt over at opplysninger gitt i god tro kan havne i en eller annen mappe hos E-tjenesten eller PST. Journalist- og dokumentaristrollen vil få mindre troverdighet til, hvis kildevernet svekkes ytterligere.

Jeg husker at for et halvt år siden var vi alle "Charlie". Er dette nå bare blitt til en forbaska illusjon?