Lørdag 31. oktober var en historisk dag for det norsk-tamilske miljøet. På Rommen Scene ble homofili løftet fram gjennom en families historie, før foreldre reiste seg blant publikum og fortalte om sine egne barn. En milepæl i integreringen ble nådd denne kvelden, derfor er dagen historisk i Norge.
Norsk-tamiler blir gjerne omtalt som en vellykket minoritet. Tallene handler om utdanning, arbeid og foreldre som har lagt mye til rette for at barna skal lykkes. Denne kvelden ble oppmerksomheten rettet mot en annen side av livet. Den verdimessige integreringen: Hva skjer når barna ikke kan leve opp til familiens forventninger til kjærlighet og samliv?
Dersom aksept for homofili skal være en målestokk for vellykket integrering, var dette nesten en eksamensdag. Med et slikt bilde kunne vi si at norsk-tamilene var blitt «uteksaminert». Det var i alle fall et gjennombrudd for en samtale som lenge har vært vanskelig å føre offentlig.
Da salen tok ordet
«Parari – The Deviant» handler om en ung tamilsk mann og spenningen mellom hans eget liv og familiens forventninger. Fire generasjoner møtes i en fortelling om kjærlighet, taushet og frykten for hva andre vil si. Forestillingen ble spilt på norsk og tamilsk.
Etterpå ble det åpnet for spørsmål og refleksjoner fra salen. Det å ta opp homofili som tema var overraskende, men publikum ble møtt med flere overraskelsene, én etter én.
En far reiste seg og fortalte at sønnen var homofil. Familien hadde tilsvarende problemer hjemme som det forestillingen tok opp. Foran rundt 200 tilskuere satte han ord på noe mange foreldre ellers ville ha holdt innenfor hjemmets fire vegger.
En ung norsk-tamilsk kvinne fortalte at hun var lesbisk, og at hun var der med begge foreldrene sine. Hun var positivt overrasket over at ordet homofili i det hele tatt ble uttalt på scenen, og at ikke en eneste person forlot salen i protest. For noen år siden ville det ikke vært mulig, slik hun beskrev det.
En annen mor reiste seg og fortalte at hun kjente seg igjen i temaene. Samtalen utviklet seg til en slags komme ut-dag, der også foreldrene gjorde sine erfaringer synlige for fellesskapet.
Også foreldre kan trenge å komme ut av tausheten rundt barnas liv.
I et miljø der mange kjenner hverandre, kan en slik åpenhet koste. Foreldrene som tok ordet, viste at samtalen kunne føres nettopp blant dem hvis reaksjoner man kanskje hadde fryktet.
Sentrale personer i miljøet sto bak
Den brede deltakelsen rundt forestillingen er avgjørende for å forstå betydningen av kvelden. Mange av dem som medvirket, var kjente personer med posisjoner i det norsk-tamilske organisasjons- og kulturlivet.
Arbeiderpartipolitikeren Balasingham Yogarajah hadde en rolle. Det hadde også lederen for Tamil Sangam Norge, Chandraseelan Kanthasamy, som har en sentral plass i det norsk-tamilske organisasjonslivet. Kjente musikere, dansere og koreografer bidro til produksjonen.
Slik jeg opplevde oppslutningen, hadde forestillingen viktige deler av tamilske establishmentet med seg. Mennesker som selv er med på å forme miljøets normer og offentlige liv, medvirket til at homofili fikk plass på scenen.
Det kan ha gjort terskelen lavere for foreldrene som reiste seg. De tok ordet i et rom der respekterte personer allerede hadde vist at dette var et tema fellesskapet måtte kunne møte.
Motet var et felles arbeid
Rooban Sivarajah fortjener anerkjennelse for å ha tatt initiativ til en forestilling med et så krevende tema. Som manusforfatter og hovedregissør ledet han prosjektet, med Sarvendra Tharmalingam som medregissør. Kavitha Laxmi sto for koreografi og lysdesign, mens Sihathalan Srikumar og Thrishaban Jegatheeswaran sto til ansvar for den live bakgrunnsmusikk under forestillingen, med veiledning fra Sunthar Kanesan. Muralitharan Muthulingam sto for all komposisjon av sang og musikk.
Bak dem sto et stort lag av skuespillere, sangere, dansere, musikere og andre bidragsytere. Egne tekster, komposisjoner og sceniske uttrykk gjorde dette til et omfattende skapende arbeid.
Som Utrop omtalte før forestillingen, ønsket Teateraksjonsgruppen å åpne for samtaler om erfaringer som ofte bæres i stillhet. Reaksjonene fra salen viste hvor mye en slik åpning kan bety når menneskene som kjenner erfaringene på kroppen, får ordet.
De satte premissene selv
«Parari» sier også noe om hvem som får skape kultur på egne vilkår i Norge. Norsk-tamiler skrev manus, ledet arbeidet og tok det økonomiske ansvaret. De bestemte selv hvordan historien skulle fortelles, og hvem den skulle henvende seg til.
Denne selvstendigheten har betydning. Her tok et miljø ansvar for å undersøke sine egne vanskelige spørsmål, med sine egne språk og kunstneriske uttrykk.
Samtidig kan det være både dyrt og krevende å skaffe en scene. Kunstnerisk kapasitet og et engasjert publikum gir ikke automatisk enkel tilgang til lokaler, finansiering eller synlighet i det etablerte kulturlivet.
«Parari» fikk plass på Rommen Scene, og det skal anerkjennes. Men forestillingen gir grunn til å spørre hvor selvfølgelig plassen til slike produksjoner er på de større kulturarenaene, og hvilke muligheter de har til å nå publikum utover sitt eget miljø.
Hvor ofte møter kulturinstitusjonene norsk-tamilske aktører som kunstnere og produsenter med myndighet over sitt eget arbeid? Får de mulighet til å utvikle produksjoner over tid, med tilgang til faglige ressurser, scener og publikum i mainstreamen?
Når vi diskuterer hvor langt norsk-tamiler har kommet i integreringen, må også majoritetsinstitusjonenes åpenhet være en del av vurderingen. Kulturlivet må gi rom for at flere kan sette premissene for hva som skapes og vises.
Samtalen fortsatte etterpå
Etter forestillingen ble bilder delt og erfaringer diskutert i sosiale medier. Sivarajah og de andre bidragsyterne ble hyllet, og samtalen fortsatte langt utenfor teatersalen.
Samferdselsminister Kamzy Gunaratnam var blant dem som så forestillingen, og hun delte en video med ros. Hennes anerkjennelse bidro også til å gi produksjonen synlighet.
Slike reaksjoner kan bety noe for dem som ennå ikke våger å fortelle om sitt eget liv. Når kjente personer støtter forestillingen, og foreldre snakker åpent, kan andre få et tegn på at det finnes flere mulige reaksjoner enn avvisning og skam.
Gjennombruddet må få følge med hjem
En teaterkveld forteller oss ikke hva alle norsk-tamiler mener. Applaus i salen er heller ingen garanti for at en homofil sønn eller en lesbisk datter blir møtt med forståelse hjemme. Temaet er fremdeles tabubelagt i andre segmenter av den tamilske befolkningen.
Likevel mener jeg lørdagen markerte en milepæl. En bred krets av mennesker i det norsk-tamilske miljøet bidro til en forestilling som gjorde det mulig å snakke offentlig om noe mange har båret alene.
Derfor rommer bildet av å være «uteksaminert i integrering» både glede og en forventning om hva som må følge. Norsk-tamilenes suksessfortelling må også ha plass til dem som bryter med familiens forventninger til hvem de skal elske.
Foreldrene som reiste seg, viste at endringen kan skje innenfra, mellom mennesker som fortsatt ønsker å høre til hos hverandre. Gjennombruddet får sin største betydning når åpenheten følger med hjem, og et barn kan fortelle hvem det elsker uten å frykte å miste familien.
