Pakistanere er fra Månen, gambiere fra Mars

"Kanskje den beste kuren mot fremmedfrykt hadde vært å henge opp verdenskart på trikkene og bussene, på skoler og arbeidsplasser. Verdenskart til folket! kunne kampanjen hete."

Fra den spanske fjellandsbyen vi bor i, går bussen til nærmeste by med ujevne mellomrom åtte ganger om dagen. Og det er alltid den samme sjåføren med dårlig holdning og tørre hender som kjører. Veien er smal og svingene krappe, så han må tute ofte og hardt for at eventuelle motgående biler blir bevisst på oss i tide. Det var på denne bussen, mellom Andalucias grønne fjell, at det gikk et lys opp for meg. At jeg skjønte hvor langt det for enkelte nordmenn er fra Oslo til Pakistan, til Kina, til Gambia – og til og med til Spania.

Fredrik Samboer og jeg satt på bussen og ante fred og ingen fare da vi plutslig hørte et par spanske gloser med farlig norsk aksent. “måi båeno” sa noen bak oss. “det var det kelne’rn sa.”. Vi ble sittende i stillhet.

Det viste seg å være tre norske kvinner på tur. De pratet mye om den dårlige veien, de skarpe svingene og sjåførens aggresive tuting: “Det er sånn de gjør det i Spania”. Og plutselig ropte den ene ut: “Neimen dere, se på det fantastiske huset der. Det ser utrolig europeisk ut!” Jeg så på Fredrik. Han så på meg. I taus overenskomst kom vi frem til at vi måtte ha hørt feil. Men så utbrøt en av de andre: “Neimen. Så fint. Med søyler og alt. Det er garantert noen europeere som har bygget det. Jeg har hørt det er mange av dem her.” Nå var det sikkert. Vi kunne ikke ha hørt feil. Vi satt foran tre norske kvinner som faktisk ikke regnet Spania som del av Europa. Er det jeg som er sprø?, tenkte jeg. Jeg har aldri vært særlig god i geografi. Men Fredriks opprørte ansiktsuttrykk talte imot denne teorien.
Det var da lyset gikk opp for meg. Når disse kvinnene treffer en pakistaner eller en kineser eller en gambier på gaten, er det ikke rart de blir nervøse. Jeg mener, når Spania er så langt vekk at man blir overrasket over at det finnes europeere der, hvor langt er det ikke da til andre kontinenter? Når spanjolene fremstår for dem som primitive degoser fra langtvekkistan som ikke kan bygge fornemme hus, hvor fremmed er ikke pakistaneren på hjørnet? Han må jo virke like fjern for dem som et utenomjordisk vesen.
“Kanskje det er det de tror vi er.”, spurte jeg Fredrik da vi endelig slapp ut av bussen.

“Hva da?”

“Utenomjordiske vesner. Jeg mener. De aner ikke hvor Spania ligger. De tror det ligger utenfor Europa på et hittil ukjent kontinent. Da kan vel Gambia like gjerne ligge på Mars.”

“Ja. Kanskje”

“Kanskje har vi vært for negative. Det er ikke det at mange nordmenn misliker folk fra andre verdenshjørner, de bare aner ikke hvor de hører hjemme, og har sett masse alien-filmer om hva slik innvandring kan føre med seg. Tenk deg “Alien” eller “Independence day” og bytt ut slimmonstrene og grønningene med pakistanere og gambiere. Ikke rart de stemmer Frp for å få oss vekk.”

“Jeg vet ikke.”

“Kanskje den beste kuren mot fremmedfrykt hadde vært å henge opp verdenskart på trikkene og bussene, på skoler og arbeidsplasser. Verdenskart til folket!, kunne kampanjen hete. Hvem vet, kanskje vil pakistanere og kinesere og gambiere få både jobber og respekt hvis noen viste menn og kvinner i gata hvor Pakistan og Kina og Gambia faktisk ligger!”

“Jeg skjønner hva du mener. Men jeg er norsk og for meg virker sånne damer uendelig langt fjernere enn den mest uintegrerte pakistaner.”

“Oi, det glemte jeg. Der røk den teorien. Det gjør det hele langt mer skremmende. La oss ta en øl i steden.”

(Petiter, skrevet av Haddy N`jie)