gear, team, group
– Det at kvinner er en del av norsk arbeidsliv har hatt betydning for kvinners frigjøring, men også for den norske stats inntekter, skriver Lubna Jaffery.
Foto: Pixbay
Om sysselsettingen blant kvinner ikke hadde vokst siden 1972, hadde fastlands BNP vært 3.300 milliarder lavere. Fellesskapet må ikke går glipp av de verdifulle ressursene som kommer oss alle til gode gjennom økt likestilling, mangfold og rettferdighet i arbeidslivet – derfor går jeg i 8. mars-tog, skriver Lubna Jaffery.
Lubna Jaffery

«Hvordan klarer du å være borte fra din datter? – du vet det er alltid verst for mødrene». Da jeg var statssekretær og ukependler til Oslo fikk jeg spørsmål av denne typen, ofte fra andre kvinner. Slike utsagn gjorde meg ofte sint og irritert. Jeg tviler på at menn som ukespendler får de samme spørsmålene, og antakelsene.

Seirene fra 1970-tallet ikke hugget i sten

Heldigvis så er jeg trygg i viten om at de valgene jeg har tatt som kvinne og politiker har åpnet døren for andre. Aller tydeligst vises det gjennom at min egen datter sier at hun er stolt av meg og at jeg er et forbilde for henne.

På 1970-tallet kjempet kvinner for de samme mulighetene som menn i samfunnet. Kvinnekampen den gangen har gitt oss som kom etterpå muligheten til å leve økonomisk selvstendige liv, frihet til å bestemme over egen kropp, og til å jobbe og ta den utdannelsen vi selv ønsker.

Jeg setter uendelig stor pris på kampene som er tatt før meg og for meg. Dessverre er ikke seirene som ble vunnet på 1970-tallet hugget i sten. Det er ikke lenge siden vi på nytt opplevde angrep på abortloven, og nok en gang tok vi til gatene for å kreve at kvinner skal bestemme over egen kropp.

Lønnsomt med kvinner i arbeidslivet

En grunnleggende forutsetning for å kunne være uavhengig og ta egne valg er å kunne tjene sine egne penger. I Norge har kvinner ikke bare rett til å jobbe, men det er også mulig å kombinere jobb og familieliv. Vi har barnehage, SFO og foreldrepermisjon i verdensklasse. Rettigheter som er kjempet frem, og som andre kvinner verden over misunner oss for.

Det at kvinner er en del av norsk arbeidsliv har hatt betydning for kvinners frigjøring, men også for den norske stats inntekter. Vi hører stadig hvordan oljen har gjort oss rike. Det er bare halve sannheten. I forskningsrapporten «Likestilling og verdiskaping», viser Kjersti Misje Østbakken at Norge har tjent tusenvis av milliarder på å få kvinner inn i arbeidslivet. Om sysselsettingen blant kvinner ikke hadde vokst siden 1972, hadde fastlands BNP vært 3.300 milliarder lavere. Det er altså ikke bare oljefunn, og beslutningen om hvordan inntektene fra oljen skulle fordeles som har gjort oss til ett av de rikeste landene i verden

Utenlandsk navn gir lavere sjanse for å komme på jobbintervju

Også for bedriftene er det bra med arbeidstakere med en mangfoldig og variert bakgrunn, både når det kommer til kjønn, etnisitet og erfaring. Forskning har vist at mangfold fremmer innovasjon, bedrer beslutningsprosesser, kan gi økning i produktivitet, og gir bedre risikostyring. Derfor er dette noe vi som samfunn trenger mer av.

Fattigdom går i arv – det å hjelpe foreldre til et liv med sikker økonomi, har mye å si for generasjonen som kommer etter dem.

Til tross for at Norge er en av de landene i verden med høyest andel sysselsatte kvinner, er det fremdeles mye som ikke er bra nok. Det er flere kamper igjen å kjempe. Derfor er 8. mars fremdeles en viktig dag for meg. Bare sju av 100 allmennaksjeselskaper har en kvinnelig toppleder. Kvinner tjener fremdeles i gjennomsnitt 85 % mindre enn menn. Mange kvinner får ikke hele og faste stillinger, og tvinges til å arbeide ufrivillig deltid. Her er innvandrere, både kvinner og menn, ekstra utsatt.

Det er fortsatt slik at har du et utenlandsk navn, har du betydelig lavere sjanse for å bli innkalt på jobbintervju. Forskere på universitetet i Oslo har bevist dette gjennom å sende søknader med både norske og utenlandske navn. Det finnes også eksempler på personer som har måttet bytte navn for å kunne ha en reell sjanse på arbeidsmarkedet. Det er uakseptabelt. Diskriminering i arbeidslivet er verken bra for enkeltindividet, eller for samfunnet. Mennesker blir gjort tiltaksløse og samfunnet går glipp av verdifull kompetanse og inntekter til felleskapet.

Vern om ressursene i mangfoldet

Som byråd for arbeid i Bergen er jeg opptatt av at vi ikke skal ekskludere deler av samfunnet. Vi må legge til rette for at alle mennesker skal kunne bidra og føle mestring. Nylig fikk jeg høre om en alenepappa fra Eritrea, som kom til Norge som politisk flyktning. Han fikk jobb gjennom Aktiv hverdag, et tiltak i NAV kommune. Om det å få seg jobb sier han: «Jeg har en bra følelse nå. Jeg kan tenke på fremtiden, ikke på alt det vonde i fortiden». Dette viser hvor viktig det er for enkeltmennesket å ha en jobb å gå til hver dag. En sikker tilknytning til arbeidslivet er også en av de sikreste veiene ut av fattigdom, og vi vet at fattigdom går i arv. Så det å hjelpe foreldre til et bedre liv med sikker økonomi, har også mye å si for generasjonen som kommer etter dem.

Som byråd i Bergen er jeg på jobb på vegne av fellesskapet. Et ansvar jeg er ydmyk over å ha fått tillit til å utføre. Noe av det viktigste i jobben min er derfor å sørge for at fellesskapet og samfunnet ikke går glipp av verdifulle ressurser, som kommer oss alle til gode gjennom økt likestilling, mangfold og rettferdighet i arbeidslivet og ellers. Derfor skal jeg gå i 8. mars-tog, for å feire de seirene kvinner har kjempet frem før meg, og for å kjempe de kampene som fremdeles gjenstår.

Gratulerer med dagen!