Assimilering integrert i integreringsdebatten

Author Recent Posts Athar Akram, [email protected] Latest posts by Athar Akram, [email protected] (see all) Assimilering integrert i integreringsdebatten - 02.12.2002 Vi gjengir her foredrag holdt av Athar Akram, leder av Norges muslimske ungdom på konferansen i regi av Forum for Kommunalt Flyktningearbeid (ffkf). Bismillah! I Guds, den Barmhjertige, den Nåderikes navn. Mitt navn er Athar […]

Vi gjengir her foredrag holdt av Athar Akram, leder av Norges muslimske ungdom på konferansen i regi av Forum for Kommunalt Flyktningearbeid (ffkf).

Bismillah! I Guds, den Barmhjertige, den Nåderikes navn.

Mitt navn er Athar Akram, og jeg er leder i Norges Muslimske Ungdom. Jeg vil takke for at jeg ble invitert hit for å snakke om integrering. Det er første gang jeg holder et foredrag uten om fagfeltet mitt, og det skal sies at det var nokså vanskelig å forfatte, spesielt siden jeg ikke vet så veldig mye om hva ffkf driver med, og hvilke forventninger dere har til dette foredraget. Jeg endte opp med å skrive et nokså generelt innlegg om integrering som ikke vil være spesifikt rettet mot flyktninger, i og med at jeg ikke har hatt særlig mye å gjør direkte med flyktninger. Tittelen jeg valgte er “Assimilering integrert i integreringsdebatten”.

“Integrering” er et flittig brukt begrep i den offentlige samfunnsdebatten Norge har vært vitne til de siste årene. Mange stemmer har snakket om integrering, og mange stemmer har kommet med forslag til å bedre integrering av mennesker med en annen kulturell bakgrunn i Norge. Videre har mange kritisert integreringspolitikken i Norge, eventuelt mangelen på den. Tidligere i høst lanserte et politisk parti en 29 siders tiltaksplan for integrering av minoritetsgrupper i Oslo. Denne planen var, som stort sett resten av den offentlige debatten, sentrert rundt muslimer. Den ble enstemmig vedtatt av styret i partiet, men de definerer ikke hva de mener med begrepet “integrering”. Det er det nesten ingen andre som gjøre heller, og det er et av de større problemene i samfunnsdebatten. For hva innebærer egentlig det lille ordet “integrering”?

I en kronikk i Dagbladet i august, betegnet jeg begrepet som en stor svart boks, hvor majoritetssamfunnet kan plassere alt det anser som problematisk, hvor det eneste felles multiplum er at problemene involverer mennesker i Norge som har ikke-vestlig opprinnelse. “Integrering” er nemlig blitt en motebetegnelse “alle” snakke om, men “ingen” helt har klart å avgrense bruksområdene på.

Når mange stemmer har forskjellige formeninger om hva integrering egentlig innebærer, resulterer det at de rett og slett snakker forbi hverandre. Folk snakker på forskjellige premisser. I en sånn setting, er det lett for folk med skjulte hensikter å drive sin egen agenda. Vi har nemlig hørt mange forslag til integreringstiltak, som ikke har vært annet enn populistiske assimileringsforslag. Noen har bevisst kommet med slike forslaget, mens andre gjør det av den enkle grunn at de rett og slett ikke vet bedre. For endel assimilerende tiltak er nemlig blitt så vanlig å snakke om i den offentlige debatten, at det har blitt en etablert sannhet at de tiltakene faktisk er integreringsrettet. Denne etablerte sannheten farger selvfølgelig andre også, noe som gjør at de også snakker om assimilering, når de sier integrering, uten helt å være klar over det. De henger seg enkelt og greit på den populistiske bølgen.

Jeg vil først underbygge disse påstandene med å bruke meg selv som eksempel: Foreldre mine er født og oppvokst i Pakistan, mens jeg er født og oppvokst i Norge. Jeg kan knapt lese urdu. Alt jeg klarer å skrive, er navnet mitt. På sett og vis trives jeg best med det norske språket. Når jeg tenker, tenker jeg på norsk. Når jeg snakker med søstera mi, slektninger og venner av pakistansk opphav, snakker jeg stort sett på norsk. Det er det språket jeg føler meg mest komfortabel med, det er det som er mest naturlig for meg. Men så har jeg jo et enormt ansvar da, fordi jeg må jo holde dialekta mi ved like. Jeg er jo tross alt den eneste gutten med pakistansk opprinnelse i hele verden som snakker denne dialekten flytende. Jeg er jo en en-manns minoritet 🙂

Fra spøk til alvor. De få gangene jeg er i Pakistan, føler jeg meg enda mer fremmed enn det jeg føler meg her i Norge. Fordi jeg er født og oppvokst på Vestlandet, vokste jeg opp med så godt som bare etnisk norske jevnaldrende. Jeg var stort sett den eneste av ikke-vestlig og muslimsk bakgrunn på de skolene jeg har gått på. Største delen av tiden min tilbringer jeg på etnisk norske arenaer. Jeg har en solid utdannelse fra en norsk utdanningsinstitusjon, og er blant de yngst ferdig eksaminerte cand.scientene i Norge. Til tross for nedgang i it-bransjen, er jeg en av få nyutdannede som faktisk har fått meg jobb. Frem til jeg var 18 år, bodde jeg hjemme hos foreldrene mine, før jeg flyttet ut for å studere og jobbe. 2,5 år av disse bodde jeg i bofellesskap med forskjellige etniske norske ungdommer som jeg ikke kjente på forhånd.

For å oppsummere kan jeg si at jeg har få problemer med interaksjon mot “majoritetssamfunnet” i hverdagslivet mitt. Jeg er selvstendig, oppegående. og jeg mestrer alle de situasjonene jeg kommer opp i hverdagslivet mitt, uten nevneverdige problemer. Ut i fra bl.a. dette vil både jeg selv de som kjenner meg personlig og den objektive tilskuer mest sannsynlig omtale meg som en person som fungerer i det helhetlige norske storsamfunnet. Man kan vel si at jeg, i begrepets rette forstand, tilsynelatende er en integrert person. Det er en slik tilstand vi ønsker at et hvert individ skal være i dette landet. Dette her må være en signifikant del av målsetningen med integreringen. Det å få enkeltindivider til å kunne fungere som en likeverdig part i samfunnet.

Men som enhver annen myndig person i dette landet har jeg også mine egne meninger og jeg kan også ta mine egne valg og beslutninger. Det er jo rett og slett mine fundamentale ytringsfrihetlige rettigheter, som også inkluderer trosfrihet. Disse rettighetene, og minoriteters rett til å bevare sine særegenskaper, er ekstremt essensielle i enhver form for integreringsdebatt, noe jeg dessverre føler ikke får nok fokus. For hva skjer med bildet av den “vel?integrerte Athar”, når jeg vedgår at jeg er troende muslim.

Hva skjer når jeg tilkjennegir at det ikke kommer på tale at jeg gifter meg med en ikke-muslim. Hva skjer når jeg sier at jeg synes arrangert ekteskap er en fin form for at kommende ektefeller kan finne hverandre. For jeg er jo positiv til arrangert ekteskap selv. Det er ikke noe jeg ønsker å skjule, men av og til føler jeg et enormt press, når jeg sier meg positiv til arrangert ekteskap. Det er ikke alltid jeg føler meg trygg på det, fordi jeg har en følelse av at “folk der ute ikke liker det. Blant annet på grunn av stort sett ensidig negativ vinkling av fenomenet i media. Det har ført til at vegen er kort fra at jeg sier arrangert ekteskap til at “folk der ute hører tvangsekteskap. Og så er jeg plutselig blitt en muslimsk kvinneundertrykker i deres øyne. Det synes ikke jeg er særlig gøy.

Arrangert ekteskap er noe av det som har vært i fokus i integreringsdebatten, så la meg nå spørre om jeg er mindre integrert nå når jeg har sagt meg positiv til arrangert ekteskap, enn før jeg sa det? Nei, jeg er jo ikke det.

Holdningen min til arrangert ekteskap og min form for å velge ektefelle er irrelevant i forhold til hvordan jeg fungerer i samfunnet. Derfor mener jeg at hvis meningen med “integrering” er å fjerne slike og tilsvarende holdninger fra grupper av folk, ja da snakker vi praktisk talt om assimilering. Dette er bare et eksempel på hvordan mekanismer i systemet skal prøve å få “oss” til å bli som “dere”. Slike mekanismer renner blant annet ut fra kombinasjonen av holdningene om at “i Norge gjøre vi ikke sånn”, at den “norske måten” å leve på er best i verden og at vi som velger en annen vei egentlig ikke har valgt det selv. Derfor er vi per definisjon undertrykte, vi blir sett på som undertrykte og vi risikerer å bli behandlet som undertrykte. Dette merker jentene oftere enn guttene, og spesielt de jentene som velger å bære hijab (slør).

La oss legge arrangert ekteskap til side og gjennomføre noen flere tankeeksperiment med de vanlige innvendinger en hører i integreringsdebatter: Hva om den fremtidige kona mi og jeg ønsker å leve etter islamske kjønnsrollemønstrene, er vi så mindre integrerte enn hvis vi ikke hadde ønsket det?

Søstera mi er siviløkonom og har en stilling i administrasjonen på Ullevål Sykehus. Er hun mindre integrert fordi hun bærer hijab? Jeg mener iallefall nei. For integrering handler ikke om å forandre mennesker til slik noen ønsker at de skal være, men å forandre mennesker slik at de er i stand til å være en likeverdig part i samfunnet, at de skal få oppfylt sine rettigheter, på lik linje med alle andre i samfunnet. Disse rettighetene inkluderer ytringsfrihet, trosfrihet og retten til å være “annerledes” enn å være begrenset til “å bare gjøre det man gjør i Norge”. For en må jo spørre hva en skal med ytringsfrihet, hvis man ikke får lov å ha egne meninger utover det som er “vanlig”. Og hva skal man med trosfrihet, hvis en ikke får lov til å tro på det man selv ønsker eller at man ikke får lov å leve ut sin tro? Dette betyr at vi må få lov til å velge veier andre ikke ville valgt, uten å risikere at det kommer et korstog i mot og skal “frigjøre oss”.

Et annet poeng som underbygger mine tidlige påstander er at en muslim ikke trenger å være en innvandrer eller ha innvandrerbakgrunn og vice versa. Det finnes noen tusentalls etniske norske mennesker i dette landet som har konvertert til islam. Disse menneskene som er etniske norske, født og vokst opp med etnisk norske foreldre bør jo i utgangspunktet ikke være gjenstand for et ‘integreringskrav” fra resten av samfunnet? Blant disse finner vi mennesker som har giftet seg arrangert, kvinner som bærer hijab og ektefeller som lever etter islamske kjønnsrollemønstre. Man snakker ikke om at disse etnisk norske muslimene må integreres, til tross for at de faktisk lever slik enkelte mekanismer i “storsamfunnet” ønsker at vi med innvandrerbakgrunn ikke skal leve. Det blir legitimisert med at “vi” på den måten ikke blir integrerte. Men en må jo spørre om “de konverterte” har lov til å velge hvordan de skal leve, mens “vi” ikke har det? Skal det være slik at “de” som er etnisk norske fritt kan velge også blant det “vi” med innvandrerbakgrunn ikke kan velge under påskuddet integrering. Betyr ikke lenger integrering at vi skal være likeverdige og likestilte?

Det burde jo ikke være sånn, men ofte blir faktisk etniske nordmenn som har konvertert til islam sett på som ikke-vestlige eller noen med innvandrerbakgrunn. På den måten blir det indirekte også stilt krav til de om at også de må integrere seg. Det er jo paradoksalt at etniske norske mennesker som velger å bli en del av en minoritetsbefolkning i Norge, plutselig skal måtte integreres. Dette integreringskravet blir fult forståelig hvis den egentlige hensikten er å assimilere minoriteter, ikke integrere dem. Men foreløbig er det ikke spiselig å si høyt at en driver med assimileringspolitikk, derfor blir tiltakene kamuflert under det breie, udefinerte og populistiske begrepet “integrering”. Dette er en av grunnene til at noen føler en viss allergi overfor alle “integreringstiltak”, også de som faktisk er integreringsrettet, ikke assimileringsrettet. Denne allergien bli forsterket på grunn av snik-innføringen av kristendommen, slik KRL-faget oppfattes som.

Men temaene jeg så vidt har vært innom er ikke helt fritatt fra integreringsspørsmålet. Fordi “integrering” er en vekselsvirkning, det krever både noe av “minoritetssamfunnet”, men det kreves også noe fra “majoritetssamfunnet”. Det er en viktig del av integreringsspørsmålet å jobbe for at “majoritetssamfunnet” skal tolerere minoritetenes særtrekk og rett til å være annerledes, selv om man ikke ønsker å gå god for særtrekkene selv. Som jeg nevnte, så føler jeg meg ikke alltid trygg på at “folk der ute vil akseptere mine ekteskapstanker. Fordi jeg vet at jeg tenker og kommer til å handle så unorskt som det bare kommer til å gå an til. Samtidig frykter jeg negative reaksjoner fra andre folk. Og så lenge jeg mangler den tryggheten i “majoritetssamfunnet” vil jeg ikke føle en fullstendig tilhørighet. Det vil derfor det alltid være endel av meg som vil føle seg fremmedgjort fordi jeg ikke “får lov” til å være meg selv. Denne følelsen av fremmedgjøring er et viktig aspekt med tanke på hvordan individet selv opplever sitt integrerte selv. En sånn fremmedgjøringen har ført til at jeg faktisk føler meg mer fremmedgjort i dag, og mindre integrert, enn det jeg gjorde for 4 år siden.

Et annet begrep som er viktig i denne sammenhengen her er verdighet. Med en viss fare for generalisering, vil jeg påstå at “mannen i gata” ser på en muslimsk skjeggete mann som en kvinneundertrykker og en muslimske kvinne som bærer hijab, som offer for undertrykkelse. På grunn av dette risikerer kvinner å bli offer for nedlatende medfølelse. Jenter med somalisk opphav har opplevd å bli konfrontert med spørsmål om omskjæring av totalt fremmede mennesker. Dette har ført til at mange lyver om sin nasjonale opprinnelse, fordi de er lei av hele tiden å bli konfrontert med såpass personlige og vonde spørsmål både fra kjente og ukjente. Mange etniske nordmenn har fått det for seg at muslimske jenter er stakkarslige og at de må reddes fra undertrykkelsen. De klarer rett og slett ikke å forstå eller akseptere at jenter faktisk av egen fri vilje kan velge å bruke hijab, eller å leve etter et annet mønster enn de selv.

Senest nå på mandag skrev en jente jeg kjenner om noe hun nylig opplevde. En eldre mann begynte å snakke til henne på toget, og tilbydde seg å hjelpe henne med å frigjøre seg selv. Han skulle støtte henne mot den strenge faren hennes, slik at hun skulle slippe å bære hijaben. Det nyttet rett og slett ikke å få denne mannen til å forstå at det faktisk er endel av hennes frihet å velge å gå med hijab. Hvilken frihet er det å adlyde han, i mot sin egen vilje? Slike ting blir verre når det er folk rundt deg som behandler deg på den måten. At de ikke er i stand til å se at du, individet deg, den voksne selvstendige deg, ikke er i stand til å velge å ta egne valg. Det er ikke få ganger jeg har hørt om eplekjekke lærere som oppfordrer jenter til å ta av hijaben. Jeg har til og med hørt om lærere som har revet eller forsøket å rive hijaben av jenter. Hva skjer med unge mennesker oppfattelse av selvfølelse, selvstendighet, identitet, tilhørighet og synet på “de andre” når de ikke opplever å bli akseptert for den personen de er og ønsker å være. Uten å føle at den indre verdigheten er i behold, som følge av hvordan ens omgivelser ser på og behandler en, vil en aldri ha følelsen av å være et likestilt og integrert individ i samfunnet.

Jeg brukte det å gå med hijab her som et eksempel. Men et slikt krysspress har de aller fleste med flerkulturell bakgrunn opplevd, og det kan godt være noe annet enn hijab det er snakket om. For det som er helt normalt og nærmest forventet i den ene tilværelsen, kan være helt merkelig og kanskje til og med helt galt i en annen tilværelse. Et eksempel på det er da jeg var yngre, ble jeg sett på som en avviker siden jeg ikke interesserte meg noe særlig for jenter. Noen trodde til og med at jeg var homofil, siden jeg ikke hadde hatt noen kjæreste.

Men, selvfølgelig betyr ikke det at “majoritetssamfunnet” automatisk skal omfavne alle kulturelle aspekter, men at man må jobbe mer for at folk skal vise toleranse for at folk faktisk ikke er like, at folk kan velge veier en selv ikke ville valgt. Det jeg savner er integreringsdialog, ikke integreringsdebatt. For det er gjennom dialog at man kan forstå hverandre på den andres premisser. I debattsammenheng brukes ofte konfrontasjon, noe man ikke kommer noen vei med i integreringssammenheng. Det forener ikke folk noe som er hensikten med integrering. Konfrontasjon skaper derimot avstand. Som jeg sa tidligere, så føler jeg meg mer fremmedgjort, altså mindre integrert nå i dag, enn det jeg gjorde for 4 år siden. Mye av det skyldes faktisk den offentlig debatten. For det har vært både slitsomt og deprimerende både å delta og å være vitne til den. Ofte har jeg følt at det er min person som er under angrep, når noe jeg identifiserer meg med blir møtt med konfrontasjon og til tiders forakt i media, og det er ingen fin opplevelse.

Det føles også ut som et overgrep når bedrevitere på populistisk grunnlag skal generalisere i hel andres meninger. Jeg husker et tilfelle som opprørte meg flere uker i ettertid. Jeg snakket med lederen av et politisk parti rundt arrangert ekteskap. Jeg nevnte det at det faktisk er mange unge mennesker i Norge som ønsker å gifte seg arrangert, og blant dem er også jeg. Ut i fra det lille jeg sa, leste vedkommende at foreldrene mine skulle plukke ut en kone for meg i Pakistan, mest sannsynlig en i slekta mi. Dette til tross for at det er jeg selv som kommer til å velge min partner, at jeg definitivt ikke gifter meg i slekta og at det mest sannsynlig blir en som er oppvokst i Norge. Av ulike årsaker fikk jeg ikke svart vedkommende, men jeg følte meg rett og slett overkjørt med å bli satt i bås på den måten, iallefall av en som jeg hadde tiltro til at visste bedre.

Dette eksempelet er også en illustrasjon på et annet problem vi har med integreringsprosessen. Vi mennesker har jo en evne til å plassere folk i bås, og på den måten ser vi ikke lenger individet selv, men bare de store massene. Vi prøver å kategorisere det som er nytt og fremmed, og plassere folk i disse kategoriene, og på den måten forstå oss på “de andre”. På den måten blir ikke individuelle forskjellene tatt hensyn til, noe som er litt bakvendt i og med at integreringsprosessen skjer på en individuell basis. Det er på grunn av slik kategorisering og generalisering at jenter har sluttet å gå på skolen, fordi lærerene deres prøver a få dem til å slutte å bruke hijab. Jeg skal ikke legge skjul på at det dessverre finnes mennesker som tvinger jenter til å dekke seg til, men man kan da ikke behandle alle jentene som om hijab-bruken er ufrivillig. Man må ned på et individuelt nivå, for å kartlegge hvor tvang, urett og overgrep egentlig foregår. Gjør en ikke det, begår en rett og slett overgrepet og tvangen selv, når det går ut over uskyldige parter.

Som jeg har vært indirekte inne på, er integreringen av en person to delt. Både en ytre, med tanke på jobb, utdannelse, språk og så videre, men også en indre del. Det er også viktig å huske på at den indre delen faktisk blir sterkt påvirket av den situasjonen ute i verden. Som muslim, legger vi spesielt merke til Israels maktarroganse overfor palestinerene, Kashmir-konflikten, Russlands overgrep mot tsjetjenerne, vestens såkalte krig mot terrorisme hvor man ikke slår ned på den terrorisme vesten selv står for og nå sist, USA og Storbritannias Klondyke-rush for å sikre oljereservene og sine egne økonomiske interesser. Samtidig ser vi Norge, som er landet vårt, sitter tafatt på sidelinjen og tørr sjeldent å si ordentlig i fra. I tillegg opplever vi et enormt press på hjemmebane, fordi integreringsdebatten i Norge har stort sett vært sentrert rundt imamene, muslimene og islam. Dette har vært spesielt synlig når mediene har fremstilt tvangsekteskap, æresdrap, kjønnslemlestelse og andre “innvandrersaker”. Det er stort sett muslimer, eller mennesker med muslimsk bakgrunn som blir intervjuet i slike sammenhenger. Dette til tross for at problemene ikke er typiske for muslimer eller at de har noen forankring i Islam. Mange opplever det som at vi hele tiden blir satt under lupen og kollektivt stilt til ansvar for ugjerninger som blir begått i alle innvandrer-miljøene. Når en legger sammen den utenrikspolitiske situasjonen og det kjøret vi opplever er på hjemmebanene, skal det ikke mye til for å skjønne at man kan bli paranoid av mindre. Det er også lett å forstå at man føler mindre tilhørighet og større fremmedgjøring i en slik tilværelse.

Men hva kan vi så gjøre da, for å integrere mennesker i storsamfunnet? Når det gjelder den ytre integreringen, må man passe på at folk har like muligheter til utdanning og jobb, samtidig som det blir slått hardt ned på diskriminering. I disse dager er det språk og språktesting som er i fokus som et virkemiddel til integrering. Jeg ser heller at de pengene som skal brukes til dette, heller blir brukt til å skape møteplasser. For man kan ikke lære et språk uten å bruke det. Det er mange med innvandrerbakgrunn som søker sammen, ikke nødvendigvis fordi de har samme felles nasjonal bakgrunn, men det kan være på grunn av felles tro, språk eller bare fordi de er innvandrere. Hvis det ikke er så mange norskspråklige som kan eller vil snakke norsk med folk som ikke snakker norsk, vil de heller ikke lære det. Det er gjennom bruken av språket at folk lærer å snakke og å forstå. Men når en først skal lage slike møteplasser, er det viktig at deltakerene føler seg trygge på disse møteplassene. Da må man lage dem på innvandrerenes premisser, ikke egne. Det har vært flere prosjekter som har vist at det er flere innvandrerkvinner som kommer til svømmeundervisning for eksempel, hvis de slipper å dusje nakne med de andre kvinnene. Dette fordi folk har forskjellig forhold til nakenhet, og iallefall fra et muslimsk perspektiv, skal man ikke vise seg nakne for andre, heller ikke for sitt eget kjønn. Dette gjelder gutter, såvel som jenter. Mens på “norske premisser” så er det en helt normal ting å gjøre, i forbindelse med sportslige aktiviteter. Det er en av grunnene til at jeg har blitt fotballdommer, i stedet for å bli fotballspiller. Fordi som dommer får jeg stort sett min egen garderobe, og da kan jeg dusje i fred og mak. Slike ting er det ikke alltid man tenker på når det man skal lage møteplasser. Trygge møteplasser er også med på å øke den indre integreringen, nettopp på grunn av trygghetsfølelsen.

Det er også viktig at det blir fokusert på og blir gitt støtte til møteplasser som minoriteter selv tar initiativ til. Norges Muslimske Ungdom er en organisasjon som består av muslimske ungdommer og blant annet ønsker å skape møteplasser for muslimer med forskjellig bakgrunn. Vi er landets eneste moske-uavhengige ungdomsorganisasjon. På grunn av det, har medlemmene en veldig variert nasjonal bakgrunn. Vi har medlemmer med bakgrunn fra Somalia, Tunisia, Marokko, Pakistan, Iran, Emiratene og til og med Norge. Vi gir ungdom en mulighet til å realisere seg selv, blant annet ved at ungdommene selv lager og gir ut Skandinavias første og eneste muslimske ungdomsblad som heter “Ung muslim”. Vi arrangerer også en årlig tur til den internasjonale muslimske ungdomskonferansen i Stockholm, månedlige seminarer og turer. Til alle våre aktiviteter får vi prosjektstøtte. Men vi far aldri driftsstøtte. Det medfører at vi sliter med å skaffe oss egnede kontor og seminarlokaler. Vi blir nødt til stadig å bytte lokaler, noe som gjør at ungdommene ikke vet hvor neste møte skal holdes, og vi mister medlemmer på grunn av manglende kontinuitet. Det er både bittert og fortvilende at den energien og de personlige ressursene vi sitter med, blir nødt til å bli brukt til stadig å lete etter lokaler vi kan bruke. Det blir ofte forventet at minoritetsorganisasjoner skal drive med integreringsfremmende arbeid.

Jeg har til og med hørt en justisminister anklage muslimske minoriteter for at vi selv ikke kommer med initiativ for å hindre at ungdommene havner i kriminelle miljøer. Men hvordan skal vi kunne oppfylle slike forventninger over tid, når vi ikke far driftsstøtte? Manglende driftstøtte rammer også dialogen vi må ha ut mot andre. Regjeringen hadde for eksempel sin årlige nasjonale dialogkonferanse i høst. Det var flere representanter for minoritetsorganisasjoner der, men siden vi ikke får driftsstøtte, og regjeringen la konferansen opp på dagtid, måtte vi ta oss fri fra våre respektive jobber. Jeg har ved flere anledninger blitt invitert på interessante møter og konferanser som holdes på dagtid, som jeg blir nødt til å nedprioritere på grunn av min egen personlige økonomi. Heldigvis er det ikke fult så ille for oss, som det er for andre organisasjoner. For et par dager siden skrev Dagsavisen om lederen for en tyrkisk ungdomsorganisasjon. Kontoret til organisasjon var hjemme hos henne, og de tre ildsjelene som stod bak, betalte av studielånet sitt for at hjulene skulle gå rundt. En annen organisasjon måtte legges ned på grunn av manglende ressurser. Slik er realiteten for flere organisasjoner, og det er bittert at det i så lang tid er blitt stilt krav til innvandrermiljøene om at vi må gjøre noe, mens organisasjoner som faktisk prøver å gjøre noe, ikke får gjort det med ønske på grunn av manglende ressurser. Vi unge ønsker også å lage de viktige trygge møteplassene, og bygge opp trygge flerkulturelle identiteter, men vi klarer ikke å gjøre jobben under slike forutsetninger. Dette får være mine siste ord.