Forenklinger og fordummende simplifiseringer i debatten om ungdomskriminaliteten

I forfatteren Fjodor Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff møter vi Raskolnikov, en ung og fattig student som begår drap. Gjennom hundrevis av sider utforsker forfatteren den tette veven av fattigdom, sosial marginalisering, sult, skyld og psykologisk press som leder frem til hovedpersonens fatale valg. Hadde Dostojevskij derimot skrevet i dagens debattklima, ville noen kanskje forlangt at han heller skulle konsentrere seg om Raskolnikovs opprinnelse og kulturelle bakgrunn som forklaringsmodell. Dette ville selvsagt redusert verket til en parodi. Men det er nettopp denne typen forenklinger og fordummende simplifiseringer vi nå ser tegn på i debatten om ungdomskriminalitet.

En kolonialistisk tankearv

Når vi forklarer kriminalitet primært sett gjennom kulturell bakgrunn eller innvandrerstatus, gjenoppstås en logikk som historisk har legitimert kolonialisme og rasisme: essensialismen. Dette er forestillingen om at mennesker bærer med seg uforanderlige, iboende egenskaper basert på hvor de kommer fra. I kolonitidens antropologi (menneskesyn) ble visse folkegruppers atferd forklart som uttrykk for deres natur eller kultur, som om disse var statiske størrelser løsrevet fra materielle forhold og maktstrukturer.

Og når vi i dag peker på kultur som forklaring på kriminalitet begått av ungdommer, går vi god for den samme koloniale logikken. Sagt med andre ord, vi essensialiserer mennesker, dvs. vi gjør de om til bærer av bestemte karaktertrekk og egenskaper på forhånd definerer hvem de er. Dette er en form for sosiologisk determinisme. Og denne determinismen er en farlig regresjon, etter mitt syn, fordi den reduserer individer til uforanderlige kategorier snarere enn dynamiske individer med spesifikke livsbetingelser. På denne måten blir ungdommer lenger ikke mennesker som velger ut ifra sine samfunnsmessige forutsetninger, men representanter for en gruppe hvis antatte kultur blir en totaliserende forklaringsmodell.

Når systemiske forklaringer forsvinner

Det som forsvinner i denne forenklingen, er nettopp det særegne menneskelige: nemlig menneskets pluralisme og heterogenitet (mangfoldighet og kompleksitet). Og ikke minst at mennesker inngår i (ustabile) sosiale, politiske, økonomiske og psykologiske sammenhenger. Ulikheter i kriminalitet mellom grupper kan dermed ikke forklares gjennom referanser til en bestemt kultur, men av systemiske skjevfordelinger som rammer svært ulikt. Markører som fattigdom, boligpolitikk, skoletilbud, subtile former for diskriminering i arbeidsmarkedet, mangel på nettverk og sosial kapital, traumer knyttet til flukt og migrasjon, foreldrenes usikre status og eksistensiell tomhet og utrygghet, dette er materielle og psykiske forhold som kan gi, eller gir, grobunn for en sårbarhet og en attraksjon for å tre inn i en kriminell verden.

Når vi vektlegger kulturelle markører istedenfor de bredere samfunnsmessige faktorer, fritar vi oss selv fra ansvar for de strukturene og sosiale forholdene vi opprettholder

Og her bør det også legges til at når vi vektlegger kulturelle markører istedenfor de bredere samfunnsmessige faktorer, gjør vi to ting: vi fritar oss selv fra ansvar for de strukturene og sosiale forholdene vi opprettholder, og vi skyver ansvaret over på de som allerede er sårbare. Dette er en syndebukk-logikk. Altså, vi overfører samfunnets egen manglende vilje til å investere i proaktive og forebyggende tiltak som har et bredt nedslagsfelt over på en bestemt gruppe som blir omgjort og redusert til bærere av selve problemet.

En pedagogisk og humanistisk blindvei

Fra et pedagogisk og humanistisk ståsted, er denne logikken katastrofal. Å signalisere til unge mennesker at deres kulturelle bakgrunn er problemet, heller enn å betone de livsbetingelser som mange lever under, underkjenner vi, på et fundamentalt nivå, deres muligheter til å forstå seg selv som vesener med et overskudd av muligheter. Altså, vi låser og lukker de inn i en predefinert identitet de ikke har valgt (essensialisme), og dermed fratar vi ungdommer troen på at konstruktive endringer er tross alt mulige, nettopp fordi endringer handler om å endre livsvilkår, ikke en kulturell essens.

For de av oss som ikke er en del av disse gruppene, blir essensialismen også en beleilig og bekvem blindvei. Den lar oss unngå de ubehagelige spørsmålene om hvordan vårt eget samfunn er organisert, hvem som har tilgang til ressurser, hvem som blir møtt med mistillit og ikke minst hvordan makt og privilegier fordeles. Å ta innover seg at kriminalitet er en samfunnsmessig utfordring, fordrer noe mer av oss enn en forenklet retorikk som peker på kultur. Den krever at vi faktisk gjør noe med de materielle forholdene og betingelsene som mennesker lever under.

Et uhyggelig speil

I psykoanalysen betraktes projeksjoner som en primitiv forsvarsmekanisme der vi skyver det vi ikke ønsker å se i oss selv, over på andre. Og når projeksjoner inntar kollektive former, oppstår et kollektivt skyggeteater der vi peker på den andre, det være seg minoriteter, muslimer, innvandrere, såkalte behandlingsresistente pasienter, eller ungdommer med feil postnummer, og sier: Der, der er problemet! Dette er med andre ord regressive fantasier, med lovnader om den store forenklingen.

Det tilgjengelige, dog mindre tiltalende spørsmålet som vi bør forfølge som et samfunn, har en høy psykologisk pris, for det rykker oss ut av noen seiglivede myter som lever i beste velgående. Men det er nemlig på dette tidspunktet at vi besinner oss og holder fast ved det humanistiske grunnprinsippet: menneskelivets uferdighet. For hva er det vi virkelig forsøker å beskytte oss mot og tilsløre ved å gjøre ungdommenes kulturelle bakgrunn til deres skjebne?