Foto: Privat
Kurdistan som historisk og geografisk område fantes før Tyrkia, Irak og Syria ble selvstendige nasjonalstater.
Jeg er lokalpolitiker og styremedlem i Grorud SV, og sitter i representantskapet til Oslo SV. Mitt politiske engasjement startet da jeg ble kjent med SV gjennom tidligere stortingsrepresentant Heikki Holmås, under en kurdisk demonstrasjon utenfor Stortinget i 2012. Der fikk jeg øynene opp for SVs solidaritet og kamp for rettferdighet – både nasjonalt og internasjonalt.
Heikki sa at han er norsk stortingsrepresentant. Han er også representant for kurdere, arabere og andre minoriteter. Heikki understreket i talen sin at kurderne er den gruppen i Norge som er mest integrert. De jobber aktivt, bidrar til fellesskapet, og er stort sett engasjert i politikken blant innvandrergruppene i landet. Mange kurdere – som andre innvandrere og minoritetsgrupper – bidrar aktivt til det norske samfunnet, særlig i byer som Oslo. Mange driver egne virksomheter som restauranter, frisørsalonger, bilvask, eller jobber i ulike tjenester som sjåfører, helsearbeidere og butikkmedarbeidere. Dette viser både arbeidsvilje og entreprenørskap, og er en viktig del av mangfoldet i Norge.
Slike bidrag styrker ikke bare økonomien, men også det sosiale fellesskapet. De skaper arbeidsplasser, betaler skatt, og bidrar til lokal kultur og liv – for eksempel gjennom mat, språk og tradisjoner.
Etter to år med arbeid sammen med Heikki om kurdiske og flyktning saker, bestemte jeg meg for å bli aktiv i SV.
Kanskje noen lurer på hvorfor jeg ofte snakker om Kurdistan og tar opp kurdiske saker når jeg står på talerstolen. Det er et godt spørsmål, og jeg ønsker å være åpen om det.
For meg handler det ikke bare om et geografisk område eller en bestemt folkegruppe – det handler om rettferdighet, menneskerettigheter og kampen for frihet og likeverd. Jeg snakker om Kurdistan fordi det er en del av hvem jeg er, og fordi jeg vet hvor mye det betyr for mange som ikke alltid blir hørt.
Når jeg løfter kurdiske saker, så er det også et uttrykk for solidaritet med alle folk som kjemper for sin identitet, språk og kultur
Når jeg løfter kurdiske saker, så er det også et uttrykk for solidaritet med alle folk som kjemper for sin identitet, språk og kultur – enten de bor i Midtøsten, Europa eller her i Norge. Jeg tror at vi som har en stemme, har et ansvar for å bruke den – ikke bare for oss selv, men også for de som ikke får slippe til.
Derfor kommer jeg til å fortsette å snakke om Kurdistan. Ikke for å skape avstand, men for å bygge broer – mellom folk, mellom historier og mellom håp.
For meg handler det ikke bare om å snakke på vegne av en gruppe jeg selv tilhører – det handler om prinsipper. Om rettferdighet, menneskerettigheter og kampen for demokrati, uansett hvor i verden det skjer.
Som kurder har jeg med meg en historie som er preget av kamp for frihet, kulturell anerkjennelse og rettigheter. Dette former meg, men det begrenser meg ikke. Jeg ble valgt inn i styre på flere år på radd og inn representantskapet til Oslo SV, for å jobbe for hele samfunnet – men jeg tror også at vi blir et bedre samfunn når vi tør å se utover våre egne grenser og engasjerer oss i andres kamp.
Når jeg snakker om Kurdistan, snakker jeg også om ytringsfrihet, minoritetsvern og respekt for folkelig motstand mot undertrykking – verdier jeg mener vi som parti og som samfunn bør stå samlet om. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om norske saker – tvert imot. Det betyr at jeg bruker min stemme til å løfte både det lokale og det globale. Fordi rettferdighet ikke stopper ved landegrensene.
Jeg er enig med Heikki, og på lik linje med ham representerer jeg kurdere som er en del av det norske samfunnet. Derfor snakker jeg ofte om kurdere og Kurdistan fra talerstolen.
Under et foredrag eller en paneldiskusjon ved Columbia University en tyrkisk student ha reist seg og spurt Jalal Talabani “Hvor er Kurdistan, kjære president? Du snakker mye om Kurdistan – men hvor er det?”
Den tyrkiske studenten stilte spørsmålet for å utfordre eller kanskje provosere Jalal Talabani, Iraks første valgte president etter Saddam Husseins fall, som var kurder og en sentral skikkelse i den kurdiske bevegelsen i Irak.
Talabani, kjent for sitt vidd og politiske klokskap, svarte angivelig med en ikonisk og slag kraftig kommentar, svaret var: Kurdistan er et land skapt av Gud, ikke av meg. At du ikke anerkjenner det, betyr ikke at Kurdistan ikke eksisterer. Kurdistan eksisterte allerede under Atatürks tid. Gå og se på den første bygningen til den tyrkiske nasjonalforsamlingen – du vil se navnet ‘Kurdistan’ på veggen. Se på listen over nasjoner som var representert – og les selv. Vi har også Kurdistan i Irak. Denne delen av Kurdistan er nå en offisiell, anerkjent region i Irak, med eget parlament og egen regional regjering. Hvis dere fortsatt nekter å akseptere dette, er det deres problem – ikke vårt.
Talabani var en sterk forkjemper for kurdiske rettigheter og nasjonal identitet, samtidig som han var kjent for diplomati og kompromissvilje innenfor irakisk politikk. Svaret hans speiler både stolthet og en subtil kritikk av fornektelsen av kurdisk identitet, særlig fra tyrkisk hold, der kurdernes eksistens og rettigheter lenge har vært et sensitivt og ofte undertrykt tema.
Kurdistans historie
Kurdistan som historisk og geografisk område fantes før Tyrkia, Irak og Syria ble selvstendige nasjonalstater. Områdets (Kurdistan) eksistens kan spores tilbake til mange hundre år før 1900-tallet. Allerede i middelalderen og tidligere fantes det kurdiskdominerte områder og fyrstedømmer (som Emiratet av Soran, Badinan, Botan, osv.).Begrepet “Kurdistan” ble brukt i offisielle dokumenter fra det 12. århundre, og i safavidiske og osmanske kilder senere.
Etter oppløsningen av det osmanske riket etter første verdenskrig, ble grensene i Midtøsten tegnet på nytt gjennom Sykes-Picot-avtalen og Lausanne-traktaten (1923). Kurdere ble da delt mellom flere nye nasjonalstater, blant annet Tyrkia, Irak, Syria og Iran.
Sèvres-traktaten (1920) inneholdt faktisk en bestemmelse om en mulig kurdisk stat – men den ble aldri gjennomført, fordi Tyrkia (under Atatürk) nektet å akseptere det.
Dermed ble Kurdistan delt uten at kurderne fikk en egen stat.
Området Kurdistan omfatter i dag deler av:
- Sørøstlige Tyrkia (ofte kalt Nord-Kurdistan)
- Nordlige Syria (Vest-Kurdistan eller Rojava)
- Nordlige Irak (Sør-Kurdistan)
- Vestlige Iran (Øst-Kurdistan)
Moderne grenser og nasjonalstater:
- Tyrkia ble etablert i 1923 etter oppløsningen av Det osmanske riket.
- Irak ble opprettet som en britisk mandatsstat i 1920, og fikk uavhengighet i 1932.
- Syria ble et fransk mandatområde i 1920, og fikk uavhengighet i 1946.
- Under Saddam Hussein ble kurderne brutalt undertrykt.
- Etter 2003 og USAs invasjon fikk den kurdiske regionen i Nord-Irak (KRG) autonomi, og har i dag sitt eget parlament og væpnede styrker (Peshmerga).
- Men de er fortsatt formelt en del av staten Irak.
Kurdere i Tyrkia
- Tyrkia har en stor kurdisk befolkning, spesielt i sørøstlige deler av landet.
- Kurderne har lenge kjempet for kulturelle rettigheter og politisk anerkjennelse.
- Tyrkiske myndigheter har ofte motarbeidet kurdiske krav, og det har vært flere væpnede konflikter med blant annet PKK (Den kurdiske arbeiderparti).
- Tyrkia har ikke gitt kurderne autonomi.
Kurdere i Irak:
- Under Saddam Husseins regime ble kurderne brutalt undertrykt (bl.a. med kjemiske angrep som Halabja i 1988).
- Etter USAs invasjon i 2003 fikk kurderne i Nord-Irak (den kurdiske regionen, KRG) betydelig autonomi.
- KRG har eget parlament og væpnede styrker, Peshmerga.
- Kurdere i Irak er fortsatt formelt en del av staten Irak, men har stor sel
Kurdere i Iran:
- Kurdere i Iran utgjør en betydelig minoritet, særlig i vestlige og nordvestlige deler av landet.
- De har vært utsatt for både kulturell undertrykking og politisk marginalisering.
- Det har vært sporadisk væpnet kurdisk opposisjon, men ingen autonom region slik som i Iran.
Kurdere i Syria:
- Kurderne i Syria bor hovedsakelig i nordøstlige områder.
- Under den syriske borgerkrigen (fra 2011) etablerte kurderne de facto selvstyre i området kjent som Rojava.
- De har organisert lokale selvstyremyndigheter og væpnede styrker (YPG/YPJ).
- De er ikke formelt anerkjent som en autonom region av den syriske staten.
