Foto: Daniel Beilinson/Creative Commons
På 1980- og 90-tallet ble Latin-Amerika preget av det som Verdensbanken og IMF kalte Washington-konsensus. Land etter land ble presset til å privatisere, kutte i lønninger og svekke stillingsvernet for å «modernisere» staten. Inflasjonen gikk riktignok ned, men prisen var høy: millioner mistet jobbene sine, offentlige tjenester ble solgt ut, og ulikheten eksploderte.
I perioden 1990–2000 sank den økonomiske veksten i regionen til rundt 2,3 prosent, nesten halvparten av nivået før reformene. Samtidig økte andelen fattige til nær 45 prosent av befolkningen, og lønningene i offentlig sektor falt dramatisk. I Bolivia ble vannforsyningen privatisert og vannprisene doblet seg. I Argentina ble sykehus og skoler delvis kommersialisert og kvaliteten sank, og de fattigste mistet tilgang. Dette ble kalt «effektivisering». I virkeligheten var det en systematisk nedbygging av fellesskapet.
Oslo i speilet
Når Oslo-byrådet nå foreslår å gjøre det lettere å si opp ansatte i kommunen, høres det ut som et fornuftig, teknisk grep. Men under overflaten ligger en ideologi vi kjenner igjen: troen på at trygghet er ineffektiv, og at midlertidighet gir fleksibilitet. Erfaringen fra Latin-Amerika viser hva som skjer når man følger den logikken: færre faste stillinger gir høyere turnover, økt usikkerhet svekker fagmiljøene, og brukerne som eldre, barn, pasienter, mister kontinuitet og trygghet.
I stedet for å bygge kvalitet, river man ned det som gjør offentlig sektor sterk: stabilitet, erfaring og tillit.
Fellesskapet som konkurransearena
Oslo-modellen for arbeid burde vært en stolthet. Kommunen har lenge stått for trygghet og forutsigbarhet i arbeidslivet. Nå snakkes det om «overkapasitet» og «overtallighet», ord som reduserer mennesker til kostnadsposter. Men de som jobber i barnehagene, på sykehjemmene og i hjemmetjenesten vet: trygge ansatte betyr trygg omsorg. Fafo har dokumentert at konkurranseutsetting og privatisering ikke gir bedre tjenester, men derimot presser lønns- og pensjonsvilkår og skaper mer gjennomtrekk. Kommunene sparer kanskje noen kroner på papiret, men taper erfaring, kvalitet og lojalitet.
En lærdom fra sør
Latin-Amerika lærte til slutt på den harde veien at man ikke kan bygge et samfunn på utrygghet. Da venstresidens regjeringer reverserte deler av reformene på 2000-tallet, begynte økonomien å vokse igjen, og fattigdommen falt kraftig. Norge står fortsatt på trygg grunn. Men hvis vi gjør det lettere å sparke kommunalt ansatte og samtidig åpner for mer privatisering, beveger vi oss i feil retning. Det begynner alltid forsiktig som «fleksibilitet». Men ender med et arbeidsliv der mennesker blir forbruksvare.
Offentlig sektor er ikke et hinder for effektivitet. Den er fundamentet for et samfunn som fungerer – et sted der kvalitet måles i omsorg, ikke i budsjettspråk. Oslo må ikke kopiere Latin-Amerikas feil. Vi må bygge på det som fungerer: faste stillinger, kompetanse og tillit. Et samfunn som svekker dem som holder det gående, blir til slutt et samfunn som svekker seg selv.
Kilder:
- Aftenposten (14.10.2025): ‘Også Oslo kommune må kunne si opp ansatte’.
• Frifagbevegelse.no (2025): ‘Osloansatte frykter lønnskutt’.
• CEPAL (2005): ‘Panorama Social de América Latina’.
• Verdensbanken (World Development Indicators).
• Rodrik, D. (2006): ‘Goodbye Washington Consensus?’.
• Fafo (2022): ‘Konkurranseutsetting i kommunesektoren – erfaringer og konsekvenser’.
