Foto: Privat
Persiskspråklige satellittmedier som Iran International, Manoto og – i en mer institusjonelt tilbakeholden form – BBC Persian, fungerer i dag ikke bare som nyhetsformidlere eller regimekritiske plattformer. De opererer i praksis som uformelle statsteoretikere: arenaer der forestillinger om Irans identitet, territorium, maktstruktur og politiske grenser kontinuerlig produseres og normaliseres.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om disse kanalene er “mot” eller “for” Den islamske republikken. Spørsmålet er hvilken stat de ser for seg etter regimet og hvem denne staten er ment å tjene.
Her viser det seg et dypt strukturelt problem: disse mediene forsøker å redde den iranske staten fra regimet, uten å utfordre statens historiske arkitektur av sentralisme, persisk hegemoni og intern kolonialisme. Resultatet er en opposisjonell diskurs som er antiautoritær i retorikk, men autoritær i struktur.
Medier forsøker å redde den iranske staten fra regimet
Iran International og Manoto: Pahlavi-rehabilitering som politisk strategi
Iran International og Manoto skiller seg ut ved sin systematiske rehabilitering av Pahlavi-perioden, ikke bare som historisk epoke, men som normativ modell for Irans fremtid. Dette skjer ikke nødvendigvis gjennom eksplisitte krav om monarkiets gjeninnføring, men gjennom en vedvarende symbolsk og narrativ produksjon der Pahlavi-staten fremstilles som synonym med modernitet, orden, nasjonal verdighet og internasjonal respekt.
Denne fremstillingen er selektiv til det punktet hvor den blir ideologisk. Den ignorerer eller bagatelliserer Shah-statens voldelige sentralisering, dens systematiske undertrykking av balochiske, kurdiske og arabiske regioner og dens forbud mot ikke-persiske språk i offentlig rom. Med andre ord: den ignorerer de samme strukturene som i dag holder Den islamske republikken oppe.
Når Reza Pahlavi gis en nærmest permanent plass som “samlefigur” i Iran International, uten kritisk kontekstualisering av Pahlavi-statens forhold til minoriteter og makt, fungerer kanalen mindre som journalistisk plattform og mer som politisk infrastruktur for autoritær kontinuitet. Forskjellen mellom Shah-statens nasjonalisme og dagens regime blir da primært ideologisk og estetisk – ikke strukturell.
BBC Persian: Liberal form, sentralistisk substans
BBC Persian fremstår ofte som mer balansert og analytisk, men deler i stor grad de samme strukturelle blindsonene. Kanalen er forsiktig med Pahlavi-nostalgi og mer åpen for kritiske stemmer, men den unngår systematisk enhver dyptgående diskusjon om statens maktfordeling eller minoriteters kollektive politiske rettigheter.
Denne tilbakeholdenheten presenteres som journalistisk nøytralitet, men fungerer i realiteten som en liberal legitimering av sentralstaten. Ved å ramme inn Irans krise som et spørsmål om “dårlig styresett” snarere enn “feil statskonstruksjon”, bidrar BBC Persian til å naturalisere den samme maktgeografien som har produsert Irans ustabilitet i over et århundre.
Minoriteter som epistemologisk rand – synlige i smerte, usynlige i makt
Baloch, kurdere og arabere er ikke fraværende i disse mediene. De er snarere til stede på en svært spesifikk måte: som epistemologiske randfigurer. De trer frem når deres lidelse kan brukes til å demonstrere regimets brutalitet, men forsvinner når deres politiske krav utfordrer forestillingen om en enhetlig, persisk-dominert nasjonalstat.
Dette mønsteret er særlig tydelig i dekningen av protester og henrettelser. I sentrale, persiskdominerte regioner individualiseres ofrene; deres navn, bakgrunn og drømmer løftes frem, og deres død gis nasjonal betydning. I Kurdistan får ofrene ofte rollen som revolusjonære symboler, men deres kollektive politiske historie og krav forblir marginalisert. I Baluchistan og Ahvaz reduseres henrettelser til tall, ofte ledsaget av regimets narrativer om “sikkerhet” eller “narkotikakriminalitet”.
Dette er ikke bare ulik journalistisk praksis. Det er en hierarkisering av livsverdi, der politisk menneskelighet graderes etter etnisk og geografisk tilhørighet. En slik mediestruktur kan ikke danne grunnlag for et inkluderende politisk fellesskap.
Sentralismens selvoppfyllende profeti
Et gjennomgående premiss i disse mediene er frykten for at enhver form for reell maktdeling vil føre til Irans oppløsning. Dette fremstilles som realpolitisk klokskap. I realiteten er det et uttrykk for historisk fornektelse.
Det er ikke mangfold som har gjort Iran ustabilt. Det er tvangsmessig homogenisering. Det er nettopp den persisk-sentralistiske staten – først under Pahlavi, deretter under Den islamske republikken – som har produsert kontinuerlig motstand i randsonene. Å insistere på denne modellen, også i en post-regime-kontekst, er å gjøre oppløsning mer sannsynlig, ikke mindre.
Paradokset er slående: mediene frykter et Iran som “går i stykker”, men arbeider aktivt for en statlig modell som historisk sett bare har overlevd gjennom vold og tvang. De styrer mot sitt eget mareritt.
Et persisk-dominert Iran som strukturelt dødsprosjekt
Et Iran som fortsetter å være persisk-språklig hegemonisk, politisk sentralisert og økonomisk ekstraktivt overfor sine randregioner, vil aldri realisere sitt fulle potensial. Uten reell maktdeling vil staten mangle legitimitet. Uten språklig og territoriell likestilling vil det ikke oppstå noen sosial kontrakt. Uten lokal kontroll over ressurser vil økonomisk utvikling forbli skjev og konfliktfylt.
Resultatet vil ikke være demokrati, men et nytt autoritært system – enten republikansk eller monarkistisk – som kontinuerlig må bruke sikkerhetsapparatet for å holde landet samlet. Dette er ikke et brudd med Irans historie, men dens videreføring.
Avslutning: Et historisk ansvar
Iran International, Manoto og BBC Persian befinner seg i dag i en historisk posisjon der de enten kan bidra til en reell politisk nytenkning, eller fungere som kulturelle forvaltere av et døende statsideal. Så lenge baloch, kurdere og arabere kun anerkjennes som ofre, men ikke som medeiere av staten, vil Iran forbli et autoritært og konfliktfylt prosjekt – uansett hvem som styrer fra Teheran.
Irans fremtid avgjøres ikke av om regimet faller, men av om staten dekonstrueres og bygges på nytt. Så lenge de persiskspråklige mediene nekter å ta dette inn over seg, vil de ikke være del av løsningen – men av problemet.
