Foto: KI
Klimaavtrykk i form av oljeavhengighet, massive utslipp og ødelagte økosystemer. Når verdens mektigste stater fører krig og rivaliserer om ressurser i en tid der planetens tålegrenser allerede er overskredet, reiser det et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Kan klimakrisen løses uten samtidig å utfordre krigsøkonomien?
Klimaavtrykk i form av oljeavhengighet, massive utslipp og ødelagte økosystemer preger allerede vår tid. Når verdens mektigste stater fører krig og rivaliserer om ressurser i en verden der planetens tålegrenser er overskredet,
Den store blindsonen i klimadebatten
Verdens klimakrise kan ikke forstås uten å ta krig og militarisering på alvor. Likevel behandles militær maktbruk fortsatt som et politisk unntak – frikoblet fra klimamål, miljøregnskap og naturens tålegrenser. Dette er en alvorlig blindflekk i vår tids viktigste samfunnsdebatt.
Den globale militærindustrien er grunnleggende avhengig av fossil energi. Kampfly, krigsskip, stridsvogner og militær logistikk drives av olje. Våpenproduksjon krever enorme mengder energi, mineraler og kjemikalier. Samtidig er det bred vitenskapelig enighet om at verden raskt må redusere forbrenningen av fossile brensler for å unngå en ukontrollerbar klima- og naturkrise.
Et politisk paradoks
Her ligger et åpenbart paradoks: Mens politiske ledere lover utslippskutt og grønn omstilling, investeres det parallelt i en krigsøkonomi som er vanskelig å forene med en levelig framtid.
Utviklingen i Venezuela gjør dette paradokset konkret. Uttalelser om midlertidig amerikansk styring og amerikansk involvering i landets energisektor har utløst internasjonal kritikk og reist alvorlige folkerettslige spørsmål. Det er legitimt å spørre hva som skjer når militærmakt, energibehov og geopolitisk kontroll smelter sammen i en verden som allerede er økologisk overbelastet.
Hvem betaler prisen?
Historisk har befolkninger i det globale sør ofte blitt sittende igjen med miljøskader og ødelagte økosystemer etter stormakters inngrep – uavhengig av de erklærte intensjonene. Bekymringen for at dette også kan ramme Venezuela, er derfor forankret i erfaring.
Krigen i Ukraina har allerede ført til omfattende miljøødeleggelser
Dette er heller ikke et isolert tilfelle. Krigen i Ukraina har allerede ført til omfattende miljøødeleggelser. Spenningene rundt Taiwan, opprustningen i Asia og krigene i Midtøsten følger samme mønster: Militære utslipp holdes i stor grad utenfor klimaregnskapene. Dette er ikke et teknisk problem, men et politisk valg.
Faktaboks: Krig målt i drivstoff og utslipp
Kampfly (F-35): ca. 5 000–6 000 liter drivstoff per flytime
Militært transportfly (C-17): over 20 000 liter per time
Stridsvogn (M1 Abrams): rundt 400 liter per 100 km
Angrepshelikopter (Apache): ca. 600–800 liter per time
Tallene gjelder operativ drift. I tillegg kommer utslipp fra produksjon, øvelser, logistikk og ødelagte økosystemer.
Et annet sikkerhetsbegrep er mulig
Likevel er ikke historien låst. Selv de mest teknologisk overlegne systemene er avhengige av menneskelig samtykke. Når nok mennesker slutter å akseptere at krig skal være fritatt for klimaansvar, mister krigsøkonomien sin legitimitet.
Som i Avatar-filmene er det til slutt ikke maskinene som vinner, men forbindelsen mellom liv. Når sikkerhet omdefineres fra militær dominans til vern av livsgrunnlaget, kan også historiens retning endres. I en verden der krig fortsatt behandles som et unntak fra klimaansvar, er dette kanskje det mest realistiske håpet vi har.
