Vi er ikke et problem som må løses. Vi er en del av løsningen

Den norske innvandrings- og integreringsdebatten preges i økende grad av innstramminger og krav. Spørsmålet er hva denne utviklingen gjør med tilliten, fellesskapet – og menneskene politikken faktisk angår.

Jeg har alltid vært tydelig på at jeg støtter en menneskelig innvandrings- og integreringspolitikk. Likevel opplever jeg i dag en dyp bekymring for retningen Norge beveger seg i. For uavhengig av hvem som styrer, fremstår stadig strengere innstramminger som det eneste politiske svaret.

Den siste tiden har debatten om innvandring og familiegjenforening blitt hardere. I både medier og politikk dominerer tall, fryktbilder og bekymringer for systembelastning, kriminalitet og gettofisering. Dette er legitime temaer å diskutere. Problemet oppstår når disse perspektivene nesten fullstendig overskygger menneskene det faktisk gjelder.

NRKs dekning av familiegjenforening for enslige mindreårige er ett eksempel. Når overskrifter vinkles som en «dobling» uten nødvendig kontekst, bidrar det til et skjevt bilde. Realiteten er at fire av fem enslige mindreårige aldri får familien sin til Norge. Kravene er allerede svært strenge – juridisk, økonomisk og byråkratisk – og har blitt kritisert av både FN og rettighetsorganisasjoner.

Dette er ikke en politikk preget av raushet.
Det er en politikk preget av mistillit.

Familiegjenforening er ikke et problem – det er en forutsetning

Forskning viser tydelig at familiegjenforening er avgjørende for god integrering. Barn og unge som lever i konstant bekymring for foreldre og søsken, har økt risiko for psykiske helseplager, svakere skolegang og redusert tilknytning til samfunnet.

Først når familien er samlet, kan mange begynne å bygge et stabilt liv i Norge.

Utfordringene som ofte pekes på i etterkant av familiegjenforening, handler i stor grad om manglende oppfølging fra velferdsstaten – ikke om familiene i seg selv. Likevel brukes disse utfordringene som argument for ytterligere innstramminger, i stedet for bedre integreringstiltak.

Det er en feilslutning Norge ikke har råd til.

Når det føles som om ingen egentlig vil ha oss

Ved siden av de konkrete innstrammingene finnes det en følelse som sjelden tas på alvor i norsk offentlighet, men som mange med minoritetsbakgrunn deler: følelsen av at det norske samfunnet egentlig ikke vil ha oss.

Når både store og små politiske partier, på ulike måter, konkurrerer om å være strengest i innvandringspolitikken, skapes et samlet signal:
Du er her på lånt tid. Du må hele tiden bevise at du fortjener å bli.

En politikk som mangler tillit, bygger ikke fellesskap

For mange oppleves det som om kravene stadig flyttes. Det er ikke lenger nok å jobbe, lære språket og delta i samfunnet. Nå handler det også om verdier, holdninger og en konstant mistenkeliggjøring av lojalitet.

Dette skaper avstand.
Og avstand er integreringens største fiende.

Mer lettelse, mer tillit – ikke mer fryktstyrt politikk

Et samfunn som lykkes med integrering, er et samfunn som bygger på trygghet – ikke frykt. På tillit – ikke mistenkeliggjøring. På inkludering – ikke stadig strengere kontroll.

Derfor trenger Norge nå:

• lettelser i familiegjenforening, ikke flere hindringer

• sterkere satsing på integrering i arbeid, bolig og utdanning

• mer tillit til mennesker som allerede lever sine liv her

Likevel gir både politisk retorikk og mediedekning ofte inntrykk av at innvandrere og personer med minoritetsbakgrunn først og fremst er et problem som må løses. Men vi er ikke et problem. Vi er en del av løsningen på fremtidens Norge.

Når innvandrings- og integreringspolitikken i praksis signaliserer at vi aldri fullt ut kan bli en del av «vi», beveger vi oss i feil retning – både som samfunn og som demokrati.

Norge trenger politikere som vil mer, ikke mindre. Som bygger fellesskap, ikke murer. Ikke et samfunn preget av frykt og symbolpolitikk, men av håp, ansvar og menneskelig verdighet.

En innvandrings- og integreringspolitikk må handle om mennesker.
Ikke bare om innstramminger.