Foto: Claudio Castello
- – Kunst må våge å gå dit det gjør vondt - 25.02.2026
- Espen Teigen vil ikke beklage - 23.02.2026
- Fant veien tilbake til det jødiske folk - 23.02.2026
Antonsdottir er født i Island, har utdannelse fra København og fra NISS i Oslo, og har bodd flere år her i Norge.
Hun jobber med teatergruppen Susie Wang, som består av fire personer som startet gruppen sammen.
– Vi har turnert mye internasjonalt, blant annet i New York, London, Sveits og Romania. Akkurat nå har vi hatt nypremiere på stykket Clay på Black Box Teater, og om en måneds tid har vi også et annet stykke på Nationaltheatret.
– Hva ligger bak navnet?
– Navnet har en dobbel referanse; det høres kinesisk ut, men «Wang» er også et veldig norsk navn. Faktisk har det vært litt kontroversielt. Vi fikk en e-post fra noen som mente det var snakk om kulturappropriasjon, men kultur er sjelden helt uten kontroverser.
Keramiker
– Hvordan endte du opp med å jobbe med spesialeffekter?
– Jeg startet med en fireårig utdannelse på Island innen keramikk, før jeg fortsatte i Danmark med unikaproduksjon og design. Da jeg kom til Norge, ønsket jeg å prøve noe nytt og tok en utdanning innen spesialeffekter, der man lærer å lage proteser og lignende. Jeg har tidligere jobbet med TV og film, men teater er annerledes fordi man må bruke «større pensel» – ting må overdrives for at det skal være tydelig for publikum som sitter langt unna.
Jobben ser hun på som både kunstnerisk og teknisk.
– Man må ha en visuell måte å tenke på, men det er også veldig teknisk og ingeniørpreget. Kreativitet for meg handler om å finne nye løsninger på tekniske utfordringer. I Susie Wang lager jeg alt som ser ut som en kropp, men som ikke er det – altså kroppslige effekter.
Ikke selvbiografisk
I Clay skal keramikeren Maia holde skulpturkurs for turister. Hun er gravid, det er varmt, og alt går sakte. Plutselig blir hun angrepet av en mann med et sinne ingen vet hvor kommer fra. Maia gjør motstand og slår ham i svime. Mens mannen er bevisstløs, planter hun en grusom hevn dypt inne i ham. Når han kommer til seg selv, er han ikke lenger seg selv.
Ytringsrommet i kulturen har blitt snevrere
Stykket handler om en keramiker. Likevel er det ikke selvbiografisk, sier Antonsdottir med et smil når vi spør.
– Stykket er skrevet av Trine Falch, som også er regissør. Selv om miljøet i Clay er et gjenkjennelig keramikkverksted, utvikler det seg til et absurd univers som ikke følger en tradisjonell fortelling. Det minner kanskje mest om en David Lynch-verden, der grensene mellom det realistiske og det urealistiske viskes ut.
Ulike virkemidler
Flere anmeldere kaller stykket «ikke noe for sarte sjeler» og «intelligent og skremmende».
– Vi bruker virkemidler som overraskelse og «body horror». Det hender at folk går ut under forestillingen fordi det blir for sterkt. Vi har for eksempel scener med et blodig foster og en mann som fødes med et gigantisk kjønnsorgan. Men det er også mye humor i det.
Kunstens oppgave er ikke å sjokkere uten formål, sier hun.
– Formålet er ikke nødvendigvis å provosere for provokasjonens skyld, men kunst kan ha et undersøkende blikk på samfunnet.
Kansellering eller ikke?
At kulturfeltet opplever mer kansellering eller selvsensur, er noe man ser ulikt på, mener hun.
– Ytringsrommet i kulturen har blitt snevrere, men jeg tror kanskje det er en overgangsperiode der man lærer ting på nytt. I vår gruppe tenker vi ikke så mye på hva som er «lov» eller ikke når vi skaper. Folk tolker ting ulikt.
Fremover skal hun og resten av Susie Wang fortsette samarbeidet med Nationaltheatret.
– I oktober er det premiere på en ny forestilling på Kilden i Kristiansand. Det blir mye arbeid med scenografi og magiske ting som skjer på scenen.
