Det er lett å tro at høyreekstremisme i USA er et amerikansk problem. At Ku Klux Klan, væpnede militser og stormingen av Kongressen i 2021 tilhører et politisk univers så fjernt fra Norge at det knapt er relevant.
Men det er nettopp her faren ligger: Høyreekstremismen i USA påvirker ikke bare amerikansk politikk. Den påvirker også den europeiske og norske offentligheten, gjennom språk, strategier og digitale økosystemer som sprer seg over landegrenser. Se for eksempel på Epstein-avsløringene.
Det vi ser i USA i dag, er ikke bare vekst i ytterliggående miljøer. Det er en normalisering av ideer som tidligere var uakseptable. Når den utviklingen skjer i verdens mektigste demokrati, får det ringvirkninger.
Høyreekstremisme er ikke lenger «en gruppe»
I gamle dager var det enklere å peke på ekstremisme. Den hadde ofte et navn, en uniform og et medlemskort. Nordisk Motstandsbevegelse (NMN) var nettopp det: en tydelig organisasjon med et tydelig symbolunivers.
I dag fungerer høyreekstremisme annerledes. Den er mindre avhengig av formelle grupper og mer avhengig av det man kan kalle et ideologisk økosystem. Den lever i sosiale medier, i alternative nyhetskanaler, i kommentarfelt, i memes og i algoritmer som belønner sinne og konflikt.
Det betyr at ekstremisme ikke nødvendigvis ser ekstrem ut lenger. Den kan se ut som «sunn skepsis», «kritiske spørsmål», «våge å ta debatten» eller «folk flest som sier det ingen tør».
Dette er kanskje den mest undervurderte endringen: Hatet har fått nye klær.
En kulturkrig som krysser Atlanteren
Mye av det norske ordskiftet om minoriteter, innvandring og «verdier» i dag bærer preg av å være en oversettelse av amerikanske kulturkrig-narrativer. Begreper som «woke», «cancel culture», «elite» og «identitetspolitikk» brukes stadig oftere i norsk offentlighet, ofte uten at vi diskuterer hva de faktisk betyr i norsk sammenheng.
Resultatet er at konflikter som egentlig er knyttet til USAs historie – rasesegregering, våpenkultur, politisk ekstrem polarisering – blir importert som ferdigpakkede fortellinger. Disse fortellingene trenger ikke være sanne for å virke. De trenger bare å gi en følelse av mening, tilhørighet og fiendebilde.
Og fiendebildet er ofte det samme: minoriteter, særlig muslimer, framstilles som en trussel mot «nasjonen», «kulturen» og «friheten».
Norge er ikke USA – men vi er ikke immune
Norge har sterkere institusjoner, høyere tillit og mindre sosial ulikhet enn USA. Vi har ikke en våpenkultur som gjør politisk vold til en del av hverdagen. Vi har et sikkerhetsapparat som i større grad kan forebygge organiserte ekstremistmiljøer.
Men vi er likevel sårbare på andre måter.
Norge har i økende grad fått en alternativ offentlighet der konspirasjoner, hatretorikk og forenklede forklaringer får leve uten motstand. Alternative medier og sosiale medier gjør at folk kan leve i informasjonsbobler hvor alt bekrefter deres frykt, og hvor minoriteter blir fremstilt som både årsaken til samfunnets problemer og som en kommende «invasjon» eller befolkningsutskifting.
Det farlige er ikke bare at dette finnes. Det farlige er at det normaliseres.
Utviklingen i USA påvirker ikke bare debattklima og ideologi – den får også konkrete konsekvenser i Norge. De siste året har flere store amerikanske selskaper blitt presset til å tone ned eller avvikle arbeid med mangfold og inkludering, etter at Trump-administrasjonen innførte nye direktiver som beskriver slikt arbeid som «ulovlig, umoralsk og diskriminerende».
Når globale konsern som Accenture, Meta og McDonald’s gjør endringer i USA, oppstår det umiddelbart spørsmål om hva dette betyr for deres virksomhet i Norge.
Utrop har allerede sett hvordan norske avdelinger blir satt i en vanskelig posisjon: Skal de følge norske lover og samfunnsforventninger, eller tilpasse seg signaler fra et amerikansk politisk klima som beveger seg i en helt annen retning? Når selskap i Norge blir nødt til å svare på om de fortsatt kan markere Pride, føre likestillingsrapporter eller ha inkluderingsmål, ser vi hvordan amerikansk kulturkrig ikke bare er «importert» som retorikk, men også som styringslogikk. Det er et tydelig eksempel på at det som skjer i USA ikke stopper ved amerikanske grenser – det filtreres inn i norske arbeidsplasser, norske verdikamper og norsk offentlighet.
Ekstremisme handler også om demokrati
Høyreekstremisme blir ofte diskutert som et sikkerhetsproblem. Det er det også. Men det er ikke bare det.
Det er et demokratiproblem. For disse kreftene ønsker ikke religionsfrihet i sin fulle betydning – de ønsker en selektiv frihet som passer deres eget verdigrunnlag. Religionsfrihet innebærer at også muslimer, jøder, hinduer, humanetikere og andre minoriteter har samme rett til å tro, praktisere og organisere seg som majoriteten. Det være seg frivillig bruk hijab, kors, turban eller kipa.
Når mistilliten til medier, domstoler og valg øker, blir det lettere å legitimere autoritære løsninger. Når minoriteter fremstilles som en trussel, blir det lettere å akseptere at noen mister rettigheter. Når hatretorikk blir normalisert, blir det lettere å overse vold.
Demokratiet dør sjelden med et smell. Det dør ofte med et språk som gradvis blir hardere, kaldere og mer avhumaniserende.
