Men vi må ikke la oss blinde av de grønne pilene i statistikken. For mens de synlige, voldelige guttegjengene på gatehjørnene og t-banestasjonene kanskje har roet seg, har kriminaliteten mutert. Den har flyttet seg inn på gutterommene – og i økende grad inn på jenterommene.
Jentene vi ikke ser
Det mest urovekkende funnet i rapporten er økningen i kriminalitet blant mindreårige jenter. For mange kommer dette sikkert som et sjokk. Vi er vant til å tenke på ungdomskriminalitet som et utpreget gutteproblem. Unge gutter som slåss, raner og tøffer seg i flokk.
Jentene går lettere under radaren, advarer rapporten. Det er en farlig blindsone. Når jenter involverer seg i kriminelle miljøer, handler det sjelden om å være “tøff” på gata. Rapporten avdekker en rystende sammenheng: Over to tredjedeler av jentene som begår gjentatt kriminalitet, er selv registrert som ofre for vold i nære relasjoner eller seksuallovbrudd.
Dette er ikke hardbarkede kriminelle; dette er dypt traumatiserte barn. For disse jentene blir de kriminelle miljøene ofte en flukt, en falsk trygghet, som i stedet ender opp med å utsette dem for grov utnyttelse, psykiske helseutfordringer og nye overgrep. Når vi ikke oppdager dem før det står i politiets registre, har det forebyggende apparatet sviktet kapitalt.
Algoritmer som rekrutteringsansvarlige
Samtidig ser vi at barna som trekkes inn i alvorlig kriminalitet blir stadig yngre. Byrådsleder Eirik Lae Solberg påpeker at profesjonelle kriminelle nettverk nå utnytter barn helt ned i 13-årsalderen.
Hvordan skjer dette? Svaret ligger i lomma to barna våre.
De kriminelle nettverkene trenger ikke lenger oppsøke skolegården for å rekruttere. De gjør det via Snapchat og TikTok. Gjennom krypterte apper og skreddersydde algoritmer når de sårbare 12- og 13-åringer som søker tilhørighet, raske penger eller status. Det forebyggende arbeidet kan ikke lenger bare handle om natteravner og fritidsklubber. Hvis ikke politiet og kommunen klarer å være like digitale som bakmennene, har vi tapt på forhånd.
Forebygging krever mer enn en app
Gjennom Oslo kommunes kriminalitetsforebyggende strategier lover byrådet nå en historisk innsats og forsterket arbeid på nett og overfor jenter. Det er bra, og tiltak som én-til-én-oppfølging har åpenbart noe for seg. Men vi må innse at en 13-åring som rekrutteres på TikTok, eller en 15 år gammel jente som flykter fra vold i hjemmet, ikke reddes av strengere straffer eller raskere domstolsbehandling.
Hurtigsporet i rettsvesenet hjelper etter at skaden har skjedd. Det vi trenger nå, er et massivt løft for de usynlige ferskingene i statistikken. Vi trenger barnevern, skolehelsetjeneste og psykisk helsevern som samarbeider sømløst, og som har kompetanse til å fange opp jentene før de blir statistikk.
Oslo er en trygg by for de aller fleste unge. Men vi kan ikke feire en halvering av ungdomsranene så lenge 13-åringer brukes som løpegutter for kriminelle nettverk, og sårbare jenter rekrutteres i det skjulte. Tallene går kanskje nedover i stort, men utfordringene har blitt mer komplekse, mer kyniske og langt vanskeligere å oppdage.
Norske myndigheter må våkne: Kampen mot ungdomskriminaliteten vinnes ikke lenger på gata – den vinnes på skjermen, i hjemmene og i evnen til å se de barna som gjør alt de kan for å skjule seg.
