Hva vil det si å høre til? I teaterstykket Jævla utlending – jeg elsker deg tar skuespiller og dramatiker Kadir Talabani publikum med på en personlig og kunstnerisk reise mellom Norge og Kurdistan – og stiller spørsmål mange bærer på, men få setter ord på.
7. mars har forestillingen urpremiere på Vega Scene i Oslo. Stykket tar utgangspunkt i en reise Talabani gjorde til Kurdistan i 2017, etter å ha levd over 17 år i Norge. På det tidspunktet opplevde han at debatten om utenforskap og integrering var noe som foregikk på TV – ikke noe som angikk ham direkte.
Likevel bar han på spørsmål han ikke kom unna.
– Hvorfor følte jeg meg til tider som en fremmed i Norge? Hvis Kurdistan er mitt hjemland – betyr det at jeg alltid vil være utlending her? Og hvorfor kan man ha to hus, men bare ett hjem?
På papiret er Kadir en posterboy for god integreringspolitikk, slik beskriver NRK ham.
Mellom teater og film
Jævla utlending – jeg elsker deg beskrives som et «filmscenisk verk» – en forestilling der teatrets nærvær møter filmens uttrykk.
Talabani forteller at han lenge har vært opptatt av teatrets intimitet.
– Jeg har alltid vært fascinert av det å sitte i et rom og se mennesker gjennomleve noe i sanntid. Samtidig har jeg vært opptatt av filmens språk – nærbildets intensitet og muligheten til å bevege seg i tid og rom gjennom et enkelt kutt, sier han.
Forestillingen kombinerer scenisk spill med projeksjoner fra ni dagers filminnspilling i Kurdistan. Arbeidet har beveget seg fra skrivebordet på Deichman i Oslo til opptak i Irak.
Hvem bestemmer prosenter – og hvorfor kan vi ikke være to ting hundre prosent?
– Å skrive frem tematikk som står meg nær, og så selv stå i materialet som utøver, gjør at man ikke kan gjemme seg bak formen. Det krever presisjon og ærlighet.
En generasjon i mellomposisjon
Som norsk-kurder opplever Talabani at han tilhører en generasjon som står i en mellomposisjon.
Foreldregenerasjonen kom til Norge som voksne, med ansvar og tydelige prioriteringer. Hans egen generasjon vokste opp her, behersker språket og deltar i samfunnet – men uten mange kunstneriske forbilder å speile seg i.
– Jeg opplever ikke mitt liv som spesielt dramatisk, men jeg kjenner et ansvar for å undersøke erfaringer som sjelden har fått plass i institusjonelle rom. For meg handler det ikke om å representere, men om å bidra.
Han peker på at tilhørighet og identitet ikke er statiske størrelser, men prosesser som stadig utvikler seg.
– Hvem bestemmer prosenter – femti prosent norsk, femti prosent noe annet – og hvorfor kan vi ikke være to ting hundre prosent?
Reisen som ble kunst
Reisen til Kurdistan startet som et personlig behov, forklarer Talabani.
– Som skuespiller arbeider man med eget materiale – egne erfaringer og minner. Hvis man ikke undersøker sitt eget ståsted, kan det bli vanskelig å være presis kunstnerisk.
Han har lenge vært opptatt av fortellinger om å «vende hjem» – forestillingen om at noe en dag skal fullføres.
– Mange lever med en idé om at de en gang skal tilbake. Jeg ønsket å undersøke hva det betyr før det blir et liv som bare ble utsatt.
Det som begynte som et personlig prosjekt, utviklet seg etter hvert til noe større. Gjennom samtaler med andre med minoritetsbakgrunn oppdaget han at mange bar på de samme spørsmålene.
– Det var befriende å innse at jeg ikke stod alene.
Flere spørsmål enn svar
Talabani håper publikum ikke først og fremst sitter igjen med konklusjoner.
– Jeg håper publikum forlater salen med flere spørsmål enn svar. Stykket forsøker ikke å gi fasiter, men å synliggjøre mekanismer knyttet til migrasjon, klasse og tilhørighet.
Han mener scenekunst har en egen evne til å åpne rom for refleksjon.
– Når vi deler rom og tid med en fortelling, oppstår det en annen type erkjennelse enn i debattspaltene. Teater skjer i møte mellom scene og sal, og det møtet forplikter oss.
En tematikk som treffer samtiden
Talabani har tidligere delt sine refleksjoner i intervjuer og i NRK-podcasten Sommer i P2, der han snakket om følelsen av å være fremmed i eget land.
At tematikken fortsatt oppleves brennende aktuell, er en av grunnene til at produksjonen har brukt to år på utvikling.
Forestillingen er skrevet med støtte fra Dramatikkens hus, og produksjonen er støttet av blant andre Kulturrådet, Fritt Ord, Fond for utøvende kunstnere og Oslo Teatersenter.
7. mars har Jævla utlending – jeg elsker deg urpremiere på Vega Scene.
