Foto: Tiia Monto
De siste årene har tjenester som Foodora og Wolt gjort det mulig å bestille mat fra restauranter via mobilapper. Bestillingen går gjennom en digital plattform som kobler sammen kunder, restauranter og bud som leverer maten.
Selve jobben utføres av bud som sykler eller kjører gjennom byen med maten.
En ny doktoravhandling fra Universitetet i Oslo undersøker hvordan dette systemet faktisk fungerer i praksis – sett fra sykkelsetet.
Sosiologen Maizi Hua intervjuet 23 bud hvor alle hadde innvandrerbakgrunn, syklet sammen med dem i Oslo og analyserte hvordan de blir omtalt i norske medier.
Historien bak en kald matlevering
Et øyeblikk fra feltarbeidet gjorde særlig inntrykk på forskeren.
Han syklet sammen med budet Muna da de hentet en bestilling som skulle leveres langt unna.
– Hvorfor tok du oppdraget? Du kunne jo avslått det, spurte forskeren.
Muna svarte rolig:
– Når vi var på restauranten, så du at maten allerede var laget? Den var kald. Mange andre bud hadde sikkert avslått oppdraget. Men jeg vet at det fortsatt er en kunde som venter. Derfor tok jeg oppdraget.
Migranter dominerer bransjen
Studien viser at mange av budene i leveringsbransjen i Norge er innvandrere. For mange er dette en av de få jobbene man kan få raskt etter å ha kommet til landet.
Jobbene krever ofte lite formell kompetanse og få språkkunnskaper.
En av informantene i studien formulerte det slik:
– Jeg ville blitt overrasket om jeg så en nordmann jobbe for Foodora.
Jeg ville blitt overrasket om jeg så en nordmann jobbe for Foodora
Synlige i gatene – usynlige i debatten
Selv om matbudene er svært synlige i bybildet, opplever mange at deres egne erfaringer sjelden blir hørt. Sosiologen beskriver dette som et paradoks: Matbudene er svært synlige i bybildet, men samtidig sosialt usynlige.
I mediedekningen blir de ofte omtalt som en del av byens logistikk – som syklister i trafikken eller symboler på den nye leveringsøkonomien – men sjelden som mennesker med egne erfaringer og historier.
I analysen av 245 norske avisartikler fant forskeren at migrantbud ofte omtales, men nesten aldri får komme til orde selv. Resultatet er det hun kaller en form for representasjonsskille, der arbeiderne er til stede i fortellingen, men uten egen stemme.
Samtidig viser forskningen at budene langt fra er passive brikker i systemet. Tvert imot utvikler de egne strategier for å håndtere arbeidshverdagen – og disse strategiene er med på å forme hvordan leveringsøkonomien faktisk fungerer i praksis.
Slik former budene systemet
Avhandlingen viser at budene ikke bare følger systemet appene lager. De er også med på å forme det gjennom hvordan de jobber i praksis.
For det første utvikler mange bud avanserte strategier for å navigere byen. De bruker ikke bare leveringsappen, men også kart- og mobilapper for å finne raskere ruter, spare tid eller unngå trafikk.
For det andre spiller nettverk en viktig rolle. Mange får vite om jobbene gjennom venner, bekjente eller andre fra samme landbakgrunn. Nettverkene hjelper også nye bud med tips om hvordan man registrerer seg, hvilke områder som gir flest oppdrag og hvordan man håndterer appene.
For det tredje må budene håndtere både synlighet og usynlighet i arbeidet. De er svært synlige i bybildet i sine fargerike uniformer, men kan samtidig oppleve diskriminering eller mistenksomhet. Derfor utvikler mange strategier for når de vil være synlige – og når de forsøker å holde en lav profil.
Til slutt oppstår det også små fellesskap mellom budene. Restauranter eller gatehjørner kan bli uformelle møtesteder der de deler erfaringer, tips og pauser mellom leveransene.
Debatten om leveringsapper handler ofte om teknologi, algoritmer og forretningsmodeller.
Men forskningen viser at systemet først og fremst fungerer fordi mennesker gjør jobben. Uten budene som sykler gjennom regn, snø og trafikk, ville appene vært tomme digitale systemer uten leveranser.
