Foto: Feri Gaulin
- Innlegg: Iran er ikke vår fiende - 10.04.2026
- Derfor sluttet jeg med islamsk misjonering - 05.07.2025
- En liberal bevegelse mot islamisme | Basel Kadem - 08.07.2021
Vi lever i en dyster tid med stadig flere kriger, og mine bekymringer øker i skyggen av angrepene mot Den islamske republikken i Iran. Det er en aktør jeg har lang historie med kritikk av, men i de senere årene har min posisjon endret seg, og jeg har lagt til side mine konflikter med regimet.
I mine yngre dager med idioti og idealisme, trodde jeg at løsningen av våre problemer som muslimer koker ned til dialog om ideologiske uenigheter «slik man gjør i Vesten». I ettertid har jeg lært i Livets Harde Skole at verden ikke fungerer slik man tror den gjør. Religiøs og sekterisk polemikk betyr intet når man tenker felles utfordringer og universale problemer. I det store bildet av ting er en diskusjon om Shia vs. Sunni lik en diskusjon om Kebab vs. Shawarma.
Personlig er jeg blitt anarkist, så mitt forhold til maktstrukturer er basert på mistillit inntil det viser seg en god nok grunn til å anta at staten vil respektere sin del av den sosiale kontrakten. Det er blitt vanskelig, kanskje umulig, for meg lenger å stole på storsamfunn og tenke kollektivistiske løsninger. Denne teksten er derfor ikke ment å vise politisk preferanse for et bestemt styresett, men er refleksjoner som en ydmyk observatør og realist som prøver å overleve i en ellers brutalt voldelig og nådeløs verden.
En uprovosert aggresjon
Den nylige aggresjonen mot Iran, slik som den i sommer 2025, har skjedd uprovosert. Sivile tap på begge sider er trist, men innvendingen om at «Israel må forsvare seg selv og derfor er angripet mot Iran rettferdiggjort» faller på sin egen urimelighet. Det er genetisk arvet hykleri å bruke selvbildet «Guds utvalgte folk» som en rettferdiggjøring av generasjonelle forbrytelser og dehumanisering av palestinere – og andre Goyem – for å deretter klage om «terror» og gaslighte Israel- og sionismekritikk for å være «jødehat». Mange religiøse jøder anerkjenner ikke staten Israels eksistens. Mange israelere kritiserer og forakter staten Israel, slik som den utvandrede israelske influenseren Jeckov Kanani. Anklagelsen om å være anti-sitrus for å kritisere jus, er blitt så repetitiv at den har blitt kjedelig og barnslig å høre på.
Selv de mest anti-sionistiske aktører kritiserer eksempelvis Hamas, og stiller spørsmål ikke bare til organisasjonenes virkemidler, men om prosjektet overhode har bidratt til å frigjøre så lite som en kvadratmeter av stjålet palestinsk jord. Hamas-ledere fungerer i praksis som palestinske finanseliter; de lever trygge luksusliv i utenlandske villaer, mens de anser palestinsk blod som billig valuta for å tilegne finansiell og moralsk støtte. Likevel blir det absurd å kreve spesifikk fordømmelse av Hamas, når man samtidig selger sin egen moral ved å ikke fordømme det som satte insentiver til Hamas – ergo Israel.
Irans kamp er defensiv
Vi alle liker tanken om en mytisk rettferdig verden der vi kan forvente beskyttelse av våre rettigheter og verdighet dersom vi utsettes for overtredelser. Verden defineres ikke av blekk på papir. Iranerne forstår at såkalt «internasjonal lov» skrevet og fremmet av FN og lignende, i praksis har null betydning dersom den strider med amerikansk og israelsk politikk, så de gjør det eneste logiske valget ved å danne tilstrekkelig voldskapital. Potensial til å utøve vold i selvforsvar er en aksiomatisk nødvendighet som det ikke er diskusjon om. Særlig viktig er dette dersom en befinner seg i en setting av risiko for angrep fra en aktør som i mange tiår har oppført seg som en internasjonal mobber og terrorist uten å ha møtt reelle konsekvenser. Overlevelse heves over respekt for lov og autoritet.
Amerikanske grundere som Myron Gaines ved podkasten Fresh and Fit og Robert Kyosaki, og tidligere etterretningsoffiser i marinekorpset, Scott Ritter, har bidratt med interessante refleksjoner rundt Irans strategi i denne krigen. Iran forstår at de ikke har kapasitet til å beseire folkemordbaronen militært. De angrep derfor ikke der fienden er sterk, men der den var eksponert. Billig produserte missiler ble rettet hovedsakelig mot fiendens strategiske punkter i regionen. Det inkluderer ikke bare militære baser, men virksomheter i industrier verdt trillioner av dollar. Gulf-landene som er trygge og behagelige, har god økonomi og lite kriminalitet, opplever nå plutselig missiler ut av intet. Som en fryktreaksjon har kolossale pengesummer blitt trukket ut av vestlige investorer i arabiske land, og likeså har arabiske penger blitt trukket ut fra investeringer i Vesten. Drapet mot Sayed Ali Khamenei har ikke ført til en ellers forventet kollaps av det iranske systemet, men tvert imot ble iranernes kampvilje solidifisert da amerikanerne ga deres leder martyrstatus.
Iranernes blokkering av Hormuzstredet var som et Joker-kort. Ikke bare har de rammet vestlige finansmarkeder. Innføringen av obligatorisk toll for selektiv passering er dessuten en ny inntektskilde for iranerne, fordi de hadde tidligere latt dem passere gratis og fritt. Helhetlig har Irans strategi så langt ikke bare vist seg å være genial, men den har en defensiv natur hvis formål er overlevelse.
Demokrati, eller militærindustri og gjeldslaveri?
Krigshissere jubler til hensynsløs bombing i en krig de aldri vil delta på eller føle lidelsene av, og hevder at krigens hensikt er å gjøre Iran fritt og demokratisk «slik det er i Vesten». Av plasshensyn ønsker jeg referere til boken Confessions of an Economic Hitman, skrevet av John Perkins som hadde jobbet med amerikanske statshoder og ledere i store aksjeselskaper. Perkins beskriver metoder brukt for å presse makthavere i fremmede land inn i gjeldslaveri hvis endemål var amerikanske oligarkers profitt og kontroll. Jeg lar det være opp til leseren selv å knytte hvilke sammenhenger dette har med «kriger for demokrati og terrorbekjempelse» og militærindustrikomplekset hvis to primære investorer er de amerikanske selskapene BlackRock og VanGuard.
I konteksten av demokratisvada, snakker zimbabweanske predikant Joshua Maponga om hvordan «vestlig demokrati» i Afrika er et tåkelegge for tyveri. Han beskriver et system som utnytter naturressurser, kontrollerer matkjeden, og undertrykker befolkningen gjennom sult, sykdom og krig. Maponga mener at løsningen ikke er demokrati, men diktatorer som dikterer rettferdighet, og støtter eksempelvis kaptein Ibrahim Traore i Burkina Faso. Det interessante spørsmålet for oss i Vesten er om Mapongas beskrivelse omfatter mer enn bare Afrika.
Den norske økonomen Hans Eirik Olav sier at en ikke kan ha en oppegående forståelse av politikk med mindre man forstår hvilken rolle penger spiller. Å forstå pengesystemet kan være et dypt og utmattende kaninhull, så av plasshensyn får vi si oss fornøyde med konklusjonen om at «matkjeden» i pengesystemet ender opp hos Staten som predatoren. Penger kommer primært til eksistens gjennom lån som sentralbanken gir til finansdepartementet mot obligasjoner, og «garantisten» for tilbakebetalingen av lånet er skattebetalerne, som skal dekke lånet gjennom generasjonell arbeidskraft. Det er en hybrid av et pyramide- og ponzispill som driver enkeltindivider inn i et rottekappløp for å dekke personlig- og statlig gjeld. Et pyramidespill, fordi rentene som kreves på et hvilket gitt nytt lån enda ikke har kommet til eksistens, og dermed må mer penger (ergo lån) utstedes, og dermed må det inflatere, fordi systemet er en manifestasjon av en matematisk umulighet. Et ponzispill, fordi bankene mangler reell likviditet for å dekke for tilsynelatende saldo som dens kunder har i sine kontoer grunnet «fractional reserve banking», og systemet vil kollapse dersom en viss prosentandel vil trekke ut penger for å kjøpe virkelige verdier. Det er ikke snakk om korrupsjon i betydning «avvik» eller «feil med systemet». Det er selve systemet. Den amerikanske industrialisten Henry Ford sa at dersom folk visste hvordan pengesystemet fungerer, ville vi hatt revolusjon før soloppgang. Ergo, den eneste grunnen til at systemet ikke enda har falt sammen, er at folk ikke vet at det hele er en svindel.
Er demokratiet virkelig?
De fleste eksisterende demokratiske modeller er parlamentariske, ikke direkte demokratiske. I praksis gjør dette intellektuell og politisk opposisjon umulig, på grunn av parlamentarismens overbyråkratiske natur og lovbestemte begrensninger slik som «sperregrensen» og «partiloven». I teorien har man lovfestet ytringsfrihet i vestlige demokratier, men i praksis er ytringsfrihet direkte korrelert med signifikans. Ytrer du noe i strid med narrativet bestemt av staten og elitene, og har du stor signifikans, vil du risikere kanselleringskultur gjennom æreskrenkelse, hets, scenenekt, sanksjonering, konfiskering av eiendeler, fengsling, eller justismord. Her har navn som Andrew Tate, Pavel Durov og Julian Assange mer til felles enn bare å IKKE ha deltatt på arrangementer med den pedofile voldtekstmannen og satanisten Jeffrey Epstein, i motsetning til folkevalgte politikere, finanseliter og kongefamiliemedlemmer.
En trenger ikke ha stor innflytelse for å innse at samfunnsdebatten er en bløff. Den vanlige mann på gata møter veggen da man først og fremst ikke har tilstrekkelig fritid til ideelt arbeid, fordi man er fanget som en gjeldsslave i et rottekappløp som drenerer tid og energi. Dessuten kan man risikere å miste levebrødet, fordi motstandere vil angripe ens inntektsgrunnlag ved å presse arbeidsgivere eller klienter til sanksjonering. I samtid vil motstandere med dype lommer allerede kunne presse gjennom sitt narrativ i mediene, slik at populasjonen kan tenke og handle i visse mønstre. Endatil er mediene private aksjeselskaper som filtrerer nøye hvem som slipper til ordskiftet og hva som blir sagt.
Det er verdig viten at de greske grunnpillarene for vestlig filosofi, Sokrates og eleven Platon, hadde et foraktelig syn på demokrati. Demokrati tar til betraktning majoriteten av en populasjon, og majoriteten er eksponert for uriktige avgjørelser, fordi de appelleres av emosjonelle argumenter, ikke rasjonelle. Stat og samfunn optimaliserer ikke for individuell frihet og viten, men for gjennomsnittlig dumskap, uvitenhet og umoral. Staten trenger at folk snur et blindt øye til urettferdighet, mens de lydig betaler skatt og kaller det «integrering».
Er Vesten selv fri?
Hvor absurd er det å hevde at man vil spre frihet og demokrati, når en selv ikke anvender frihet og (direkte) demokrati? Den primære forskjellen mellom demokratier og klassiske diktaturer, er at i diktaturer er det klart definert hvem lederen er, hva man ikke kan kritisere, og hvem man ikke kan drive opposisjon mot. I demokratier har man folkevalgte politikere i fronten, mens beslutningstakerne er skyggefolk bak mediene, næringslivet og pengeflyten. Det er dem man praktisk talt ikke får drevet opposisjon mot, og deres identiteter er som oftest ukjente. Eliter lever anonymt, fordi besittelsen av moderne makt er avhengig av at folk tror at individuelle meninger og valg betyr noe.
Hvor absurd er det å hevde at krigen handler om «å nekte Iran mulighet for utvikling av atomvåpen», når USA og Israel selv har atomvåpen og en lang historie med utøvelse av blodtørstige kriger av imperialistisk natur med destruktive moderne våpen? Hvor absurd er det å hevde at USA nå plutselig skal gripe inn «for å beskytte menneskerettigheter i Iran», når deres sentrale alliert i Midtøsten har drevet et systematisk folkemord mot palestinere i snart tre år? Hvor absurd er det å hevde «å støtte kvinnekampen i Iran» når blant de første militæraksjonene var bombing nettopp av en jenteskole i Minab?
Har sjiamuslimene et alternativ?
Som sjiamuslim er det naturlig å sammenligne iranerne med andre aktører på arenaen, slik som uavhengige religiøse autoriteter, og her tenker jeg trygghet.
Nedbrytingen av IS og Al-Qaeda skyldes primært iransk våpenforsyning og bemanning, selv innad irakiske PMF (Popular Mobilisation Forces). Uavhengige autoriteter bidro med sin Jihad-fatwa mot terrorisme, kun til større mobilisering, men dessverre kun etter at det var for sent. Autoritetenes årevise inaksjon hadde gitt terroristene handlingsrom, inntil de vokste og effekten ble som et virusutbrudd. Sjiaer, så vel som sunnier, kristne, yezidier, drusere, alawitter og andre minoriteter i Irak og Syria, hadde lenge vært ofre for hårreisende forbrytelser. Sinne og aggresjon fra sjiamuslimske sivile kunne ha blitt kanalisert i riktig retning til å forebygge terrorisme, istedenfor å ha latt det gå ut av kontroll og ført til den blodige borgerkrigen mellom sjiaer og sunnier i Irak. Mange liv og kostnader kunne vært spart dersom man fra begynnelsen hadde reagert og mobilisert til å takle problemet raskt og effektivt. Iranerne derimot forstod at den eneste måten å beskytte sitt land på var direkte militær innblanding i nabolandenes affærer.
Enda trist er å vite at de uavhengige religiøse autoritetene kun ga ord for «hellig krig» etter at terroristene var nær helligdommene i Najaf og Karbala, der vatikanenes banker med islamske skattepenger og donasjoner holder til. Helligdommer dekoreres med gull, sølv og dyre steiner, og styres praktisk talt som turistattraksjoner. Formuer akkumuleres daglig da arbeidende og reisende pilgrimer setter penger og edelstenringer inn i sølvinduet til de hellige gravene. Det er for å ikke nevne omsetningen fra lokale hoteller og administrasjonenes salg av edelstener og lukrative gjenstander innenfor mausoleene. Hva med industrien med irakisk olje og nasjonale ressurser? Milliarder av dollar går gjennom vatikanene og den irakiske staten. Sørger autoritetene, med sin massive innflytelse i Irak, for at irakere nyter av dette godet? Eller går godet til fremmede selskaper og lokale krefter gjennom bestikkelse og mafiavirksomhet? Fremdeles er Irak et skitthull av fattigdom og korrupsjon, med søppelhauger i gatene og dårlig forsyning av grunnleggende elektrisitet og vann. Det eneste tenkelige bidraget er veldedig arbeid ved organisasjoner slik som Al-Ayn – med penger fra islamske skattepenger og donasjoner etter at de hadde tatt sin andel for vatikanvirksomheten og investeringer.
Iranerne prøver i det minste å være profesjonelle og kompetente, ha en uavhengig økonomi og suveren militærstyrke, samt være en regionalt respektert makt, på tross av konstant og langsiktig imperialistisk krigføring og sanksjonering. Mens religiøse autoritetsfigurer drøfter AyaTull om hvorvidt eksempelvis Bitcoin er haram eller halal, brukte iranerne Bitcoin for å navigere sin vei rundt vestlige sanksjoner, både for import og eksport av varer, og ved kryptomining. Regimet er på mange måter lysår fremover i tid med ansvarsfølelse, ressurstyrke, intellektuell modenhet og realitetsforståelse, enn uavhengige sjia-lærde.
Iran er ikke fienden
Iran burde egentlig vært Vestens naturlige alliert, for uten dem ville man hatt daglige selvmordsbombeangrep av IS og Al-Qaeda i vestlige gater og markeder. Paradokset er at disse gruppene har historisk opprinnelse fra Vesten selv, og mulig som en sjakkbrikke i det amerikanske militærindustrikomplekset. Det er ingen tilfeldighet at disse gruppene angrep alle islamske land, men ikke Israel der de fikk medisinsk behandling, og at de er nevnt i Epstein-filene. Angående terrorisme, er det interessant viten at den amerikanske investoren Larry Silverstein nylig fikk eierskap til US Bank Tower i Los Angeles, og at amerikanske medier som CBS News tilfeldigvis rapporterer på vegne av FBI at «Iran angivelig planlegger et angrep i California». Silverstein er samme mann som eide World Trade Center og fikk til milliarderstatning etter å ha forsikret tvillingtårnene i forkant mot, blant annet, «terrorangrep». I et intervju med Alex Jones, snakket nå avdøde filmprodusent Aaron Russo om hvordan Nicholas Rockefeller fortalte om forfalskningen av terrorangrep og invaderingen av fremmede nasjoner.
I en verden med stadig økende hat og polarisering, ønsker jeg å vise til den libanesisk-amerikanske influenseren Addison Maalouf. Kjent som «Arab» på YouTube, legger han ut sine dokumentasjoner fra reiser verden rundt. Han har dokumentert sin opplevelse med alt fra meksikanske mafiaer til Afghanistan under Taliban, og reiste for ikke lenge siden til Iran før krigen. Arabs praktiske budskap er klart: Vil du hate verden, se på nyhetene, men vil du elske og forstå verden, reis i den.
Avslutningsvis vil jeg sitere kommentatoren Nick Fuentes ved podkasten America First: «Jeg klandrer ikke Iran med det minste. Jeg ber for martyrene i Iran, for de kjemper en krig vi ikke vil. USA derimot kontrolleres av- og kjemper for Israel, og legger ikke engang skjul på det. Iran kjemper mot Israel, og indirekte kjemper de for oss. Jeg ber ikke for flere menneskelige tap, for jeg vil at dette skal stoppe. Trump kan ikke, og vil ikke, stoppe Israel. Hadde USA utfordret Israel slik Iran gjør, tvil ikke på at de ville ha gitt oss Gaza-behandlingen og bombet oss. Selvsagt ber jeg for falne amerikanere, men ansvaret for det ligger på beslutningstakerne som svek oss. Trump, på vegne av Israel, startet en krig med ingen konkret tenkelig fordel for amerikanere. Iran er ikke min fiende. De dreper ikke meg. Jeg har større risiko for å dø på amerikansk offentlig transport av kriminalitet. Vi har virkelige problemer som våre ledere ikke vil løse. De sender ikke soldater for å sikre fred og trygghet her, men for å kjempe Israels kamp, slik at de kan ha mest mulig makt og rikdom. Fienden er innad, som har kapret den amerikanske regjeringen, og som sender amerikanere for å drepe og bli drept på vegne av Israel. Folk snakker om regimeskifte og revolusjon i Iran. Jeg vil derimot ha regimeskifte og revolusjon her.»
