- Derfor sluttet jeg med islamsk misjonering - 05.07.2025
- En liberal bevegelse mot islamisme | Basel Kadem - 08.07.2021
- Muslimhat må takles innenfra | Basel Kadem - 24.06.2021
Misjonering er noe jeg personlig sluttet med for mange år siden, men kun nylig meddeler hvorfor. Hensikten med denne teksten er ikke å provosere eller demotivere trosfeller. Jeg har heller ingen intensjon om å latterliggjøre deres arbeid, selv om jeg i ny og ne drar inn selvhumor, men det er fordi det hjelper med prosesseringen av vonde minner. Jeg hadde heller ikke tenkt at dette skulle publiseres i våre krigs- og konfliktfylte tider. Hensikten er derimot å dele erfaringer og meninger som muligens bidrar til refleksjon, og særlig da vi ankommer den islamske måneden Muharram, en høytid som er ment å preges av refleksjon da vi minnes tragedien til profetens barnebarn, Imam Hussein og hans familie.
Misjonering sett fra et akademisk standpunkt
I min trosretning er det en uenighet om hvorvidt misjonering skal anvendes i en epoke vi kaller «Ghaiba», altså når det er et fravær av en guddommelig valgt leder. Uenigheten stammer fra motsetninger i de religiøse tekstene. Eksempelvis befaler Koranen absolutt å kalle til Guds vei, mens på den andre siden kan man utlede en konklusjon fra andre tekster om å anvende Taqiya. Taqiya er ikke «muslimløgn», men et utslag av der man gjør noe som er primært forbudt på grunn av sekundære omstendigheter utenfor ens kontroll, slik som å lyve om religiøs identitet for å unnslippe forfølgelse. Taqiya-tilhengere argumenterer gjerne med at vi lever under et undertrykkende system, og at man kan risikere liv og levebrød dersom man åpent og ærlig forkynner sin mening.
Dessuten er det en rådende forestilling om at folk som «ikke er på den rette veien» vil straffes i etterlivet. Denne forestillingen er en illusjon, da vi har beretninger om hvordan skapninger skal dømmes av Gud basert på deres individuelle intellektuelle evne. Majoriteten av ikke-troende har ikke blitt presentert på en logisk overbevisende måte om islam som en større sannhet. Den rasjonalitets- og tekstbaserte doktrinen i sjiaislamsk tro om Guds absolutte rettferdighet tilsier at Gud ikke straffer mennesker for det de ikke vet, eller ikke har midler til å vite om. Tro i seg selv er heller ikke et privilegium for den troende, men et tveegget sverd, fordi en troende forventes å ha et større moralsk ansvar.
En økonomisk destruktiv «karriere»
Jeg bruker «karriere» mellom hermetegn, fordi det er det nærmeste relevante begrepet jeg kommer på. Jeg har aldri mottatt noen lønn eller støtteordning som tillot meg å dedikere livet til arbeidet som religiøs lærd og misjonær. Jeg hadde så og si bare vært en «hustler» som tjener penger fra mer eller mindre tilfeldige og midlertidige jobber «her og der» utenfor den religiøse kretsen, men som hadde prøvd å ofre personlig tid for religion. Det nærmeste jeg noensinne kom til betalt misjonsarbeid var oversetting av videoer, forelesninger og tekster med religiøst innhold. Selv dette var kortvarig, og ikke minst dårlig organisert og -lønnet. En av mine tidligere arbeidsgivere fjernet faktisk mitt navn som oversetter av deres innhold, slik at jeg ikke kan ha referanser til en portefølje til å danne en karriere ut av. Ingen av mine henvendelser til andre religiøse aktører som jeg potensielt kunne jobbet for, ble noensinne tatt seriøst, ei overhodet besvart. Mine klager til større religiøse hoder om intern korrupsjon ble dessuten ignorert.
Etter noen år, skjedde et radikalt vendepunkt for min del, da jeg besluttet å stoppe alt religiøst arbeid på en midlertidig basis, inntil jeg i fremtiden «med Allahs hjelp» kunne forbedre mine sosioøkonomiske forhold. Men hvorfor var forholdene slik? En gjennomsnittlig prest tilhørende en standard menighet i en annen religion eller trosretning, kan som regel forvente å bli støttet og verdsatt av sitt religiøse samfunn. Hos oss er det ikke slik. For å forstå dette, må man som en «outsider» forstå hvordan dette miljøet er innenfra. Alt det kommende ble jeg aldri advart mot, ei hadde noen forestilling om på forhånd. Det er ting jeg enten erfarte selv, eller vitnet andre bli utsatt for.
Et gjennomkorrupt religiøst samfunn
Vårt samfunn er bedervet i en sump av rasisme, stammekultur og korrupsjon at stanken ville drept en delfin uten luktesans fra en mils avstand. Afghanere misliker pakistanere, iranere misliker afghanere, irakere mislikere iranere, og irakere fra Bagdad misliker irakere fra Basra, og irakere i en og samme by misliker hverandre fordi de ikke tilhører samme klan. Det geistlige systemet er en hybrid av et vatikan og en mafia. Religion brukes som et middel til å kreve islamske donasjoner og skattepenger som Khums som går til privat bruk. Det er et oligopol på hvem som får ha innflytelse, og kontroversielle meninger blir kneblet da det tas i bruk ekskommunikasjon og blasfemianklager til å drive med æreskrenkelser. Khums kan dessuten brukes som et middel til moralsk torpedovirksomhet, da man risikerer å bli svertet for å være «en synder hvis næring er ulegitim, fordi man ikke har rengjort sine penger».
Donasjoner, lønninger, støtteordninger og preferanser distribueres basert på nepotisme, og ikke basert på hvem er mest ressursterk. Lærde uten nepotistiske privilegier og som på ett eller annet vis ble heldige nok til å ha en nøktern inntektskilde fra religiøst arbeid, vil motta pengene under tittelen om at det er en «gave». På den måten kan arbeidsgiverne fraskrive seg ansvar dersom de på et hvilket som helst øyeblikk vil kvitte seg med ham, fordi tittelen «lønn» er jurdisk og moralsk bindende. Alternativt, vil lærden motta lønn, men den narsissstiiske arbeidsgiveren vil stadig finne på kreative måter i å minne ham på hvordan han gjør lærden en veldedig tjeneste, slik at lærden forblir i en lav posisjon. Dessuten mottar man belønninger «under bordet», altså uten en lovlig kontrakt som sikrer fast inntekt, og hele opplegget er basert på tillit. Naive lærde vil anta det beste om sine «trosbrødre» og takke ja, fordi de er kollektivistisk innstilte og har en overbevisning om at de jobber for en større sak som krever at de ofrer personlige håp om finansiell sikkerhet. Arbeidsgiveren vil stadig finne på grunner til å kutte på lønna, og dersom lærden tar opp dette problemet, blir han beskyldt for å være materialistisk og negativ.
Lærdens oppriktighet, dedikasjon, mannerer, tålmodighet, språklige ferdigheter, intellektuelle evner, skrivetalenter og all tidlig religiøst arbeid vil ikke bety noenting dersom han mister levebrødet. Hans «trosbrødre» – gjerne andre lærde med mer autoritet i miljøet – kan sabotere hans «karriere» ved å presenterere ham for å være syndefull. I sjeldnere tilfeller kan de oppdikte religiøse doktriner for å kunne fraskrive seg ansvar, slik som å hevde at deres organisasjon er guddommelig veiledet og derfor immun mot å begå administrative feil, og saueflokken med deres følgere vil tro blindt på dem. De rettferdiggjør slikt moralsk degenerert lavmål ved å hevde at dersom den undertrykte får sin rett og vilje, vil det bidra til at folk mister tilliten til religion når de innser at de mer autoritative lærdene er korrupte.
Fordi den utsatte lærden antok det beste om sitt miljø og valgte å dedikere sitt liv til religion, vil han som regel mangle en profesjon, arbeidserfaring eller utdanning fra noe annet enn teologi. Krisen han finner seg i er derfor ikke bare psykisk, men også finansiell. I bestefall vil han finne seg en dårlig betalt og fysisk utmattende jobb, hvilket som regel er en «svart jobb» fordi man er desperat. Lærdens rivaler vil bruke dette som ammunisjon til å angripe ham og si: «Se! Han sluttet å tjene sin religion og sviktet sitt miljø! Gud har forlatt ham, og nå jobber han som en slave for vantro!» Svartjobber kan dessuten aldri garantere at arbeidsgiveren vil betale i tide, eller i det hele tatt. I utvidelse av dette vil krisen også ramme sosiallivet, da man ikke bare mister sitt nettverk, men kan også oppleve at familien forlater ham grunnet økonomisk ustabilitet, eller hjernevask fra miljøet.
Det kan være enda mer problematisk dersom lærden er en konvertitt. Grunnet århundrer med forfølgelse i sine hjemland, vil hans lokale sjiamuslimske miljø anta ham for å være en agent eller spion for fremmed etterretning. Sjalusi i religiøse miljøer sprer seg raskere enn ild på tørt gress, og tapere som er uvillige til å sette inn tid og energi til selvutvikling vil misunne nykonvertitter som både har lært mer om religion- og blitt mer religiøse enn dem.
Operasjon: entreprenørskap
Jeg kom fram til konklusjonen om at entreprenørskap var min vei til finansiell frihet, men aldri ante jeg det store paradokset om at nettopp i den entreprenørielle veien ville jeg permanent slutte med misjonering. Det aller første jeg måtte prosessere er at islam er absolutt tom for veiledninger og løsninger til moderne problemstillinger på et individuelt nivå. Dette er et tema jeg kunne skrevet en bok om, men av plasshensyn kan vi forenklet sett anse det for å være et faktum. Islam er ekstremt utopisk i dens beskrivelse av hvordan verden skal være, og løsningene den presenterer er rent idealistiske. Eksempelvis fordømmer islam renter, men verken islamske hellige tekster, islamske lærde ei det islamske samfunnet tilbyr noen løsning eller veiledning på hvordan man som et enkeltindivid kan navigere sin vei rundt «matrixen» av vårt rentebaserte finansielle system med fiat-valuta. Den ortodokse islamske beskrivelsen er så fremmed at 90% av islamske regler er irrelevante eller uanvendelige i dag. Nå som det var sagt, hentet jeg all min entreprenørielle kunnskap utelukkende fra ikke-muslimske kilder. Ja, enkelte mentorer var muslimer, men deres kunnskap var lært fra andre ikke-muslimer. Det samme gjaldt selvutvikling i fysisk trening, kampsport og mental resiliens.
Det andre jeg måtte prosessere var negative reaksjoner fra trosfeller som hevdet at jeg hadde gitt inn til materialisme. En haram-politimann av en slektning hevdet jeg var «utvist fra Allahs barmhjertighet» fordi jeg ikke lenger brukte tid på å lese Koranen, hadither og oppsøke religiøs kunnskap som før. Noen brøt kontakt basert på noe negativt de hadde sett i en drøm, og selvsagt ble drømmene sett i sammenheng med fenomener i det virkelige livet slik som at jeg hadde blitt «materialistisk». Og voila! Så hadde man utledet en faktabasert, vitenskapelig og logisk resonnering for å kunne dolke folk i ryggen! Den tragikomiske ironien er at individer som kritiserte meg, hadde selv gått gjennom en haug faenskap i sitt miljø til den grad at de ikke bare ble psykisk skadet, men også fysisk syke på grunn av at de dysser ned PTSD og depresjon gjennom nikotin, koffein og usunt kosthold, mens de lyver til seg selv om at «Allah vil ordne alt». En tidligere venn fra Skottland fikk faktisk kreft og undergikk kjemoterapi. Deretter vender de tilbake til det samme religiøse miljøet som hadde gitt en blank faen om de hadde dødd av sult, slik en traumatisert hund vender tilbake til en voldelig eier.
Erfaringen med ikke-muslimske bekjente
I kontrast hadde jeg blitt bedre behandlet av ikke-muslimske venner, partnere og kollegaer. Folk som spiste svinekjøtt og drakk alkohol behandlet meg altså mer islamsk, etisk og respektfullt. Det gjaldt alt fra daglig samhandling og romantiske forhold, til hjelp med nettverks- og jobbmuligheter.
Noe av den mest verdifulle intellektuelle utfordringen jeg imøtekom, var fra ikke-muslimske kollegaer i diverse jobber jeg hadde. Vi hadde interessante samtaler med hverandre og utviklet nære vennskap, og naturligvis visste de om mitt tidligere liv. Stillingene var ganske enkle, og mine kollegaer hadde ingen høy utdanning eller særlig innsikt i religion og temaer med intellektuell dybde. Likevel hadde de en modenhet som oversteg og utkonkurrerte den totale som er å finne i tusenvis – hvis ikke millioner – av religiøse lærde med sine flere tiårs religiøse utdanning. Hvordan det?
Jeg innså at den religiøse geistlige drakten er en uniform, ikke en genser man bare tar av og på. Den har sin unike betydning, og dermed sine spesielle forventninger fra lekfolk når det gjelder den som bærer den. Folk forventer at den som ikler seg denne drakten har kapasiteten til å dedikere livet til religion og har en minimal nødvendig støtte fra sine trosfeller. Fraværet av dette gjør at ens religion vil fremstå som en narr. Hvilken reaksjon vil folk ha når de ser en slik person istedenfor ikle seg hettegenser og bukse, og jobbe i en fabrikk, varehus, bilvaskeri, gatekjøkken, dagligvarebutikk eller i et standard sekulært kontor med dress og skjorte? Hvilket inntrykk vil ikke-muslimer ha om denne personens religion? I så måte hadde min fysiske tilstedeværelse blitt en tilstrekkelig faktor til å skyve folk vekk fra islam. Essensen jeg forstod fra samtalene lød slik: «Du ga alt for din religion, men du sank bare dypere inn i depresjon og fattigdom. Ditt eget miljø snudde deg ryggen. Er din religion så udugelig at du må legge fra deg ditt tidligere liv, konstruere en ny identitet og hive deg fullstendig inn på selvutvikling – alt lært fra kilder langt vekk fra islam og religion? Hvilken verdi kan islam da gi oss? Hvordan kan islam på noen måte gjøre våre liv bedre?»
Og de hadde rett! Vi kan argumentere dagen lang om hvor gyldig slik argumentasjon er fra et vitenskapelig perspektiv, men de hadde uten tvil vunnet argumentet uten videre. I deres øyne fremstod islam i beste fall helt ubrukelig, og jeg var et levende eksempel på det. De hadde ingen grunn til å noensinne ta islam seriøst. Hvordan kan man forvente å fremstille islam som verdifullt, når man selv – nettopp på grunn av islam eller det islamske samfunnet – hadde fått livet ødelagt?
Strået som brakk kamelens rygg
I 2023, en dag før jeg skulle hjem fra pilgrimsreisen i Irak, hadde jeg et uforventet møte i Karbala med to høytstående lærde som faller under kategorien «kjeller-ayatollah». Den ene var personlig assistent til en av de største lærde i Najaf, mens den andre var en høyt respektert lektor i et institutt i Karbala. For å forenkle forståelsen av det irakiske prestesystemets intellektuelle katastrofe, vil jeg introdusere denne terminologien. Jeg anser det for å være et akademisk fagbegrep hvis mening innebærer ayatollaher som lever i sine kjellere, sine egne bobler, og er isolerte fra forståelsen av hvordan den moderne verden fungerer og de daglige utfordringene til vanlige arbeidende folk. Kjeller-ayatollahen eier jord og hjem fra arv, har sitt eget studierom i kjelleren, lever av passiv inntekt fra islamske donasjoner og skattepenger, og trenger aldri å jobbe eller bekymre seg om utgifter. Han bruker tida si til å forske på- og publisere tykke bøker om meget dype og sofistikerte – men alldeles irrelevante, ubrukelige og gjerne utdaterte – temaer innen islamsk rettsvitenskap. Mens en Ayatollah med vett i hodet ville fokusert på eksempelvis økonomi og samfunn, vil kjeller-ayatollahen heller fokusere på brønnevann, hvor mye skatt å betale for sauer og kameler, og hvordan vaske seg på toalettet.
Som del av en lengre samtale, ble det snakk om de økonomiske utfordringene sjiamuslimske lærde og misjonærer møter i Vesten. En av dem snakket med meg og sa med full selvtillit at løsningen på problemet var svært enkel: at jeg skulle dra til mitt lokale religiøse senter og holde en gratis forelesning, og at deretter «vil det være opp til Allah å gi forsyning». Her satt jeg altså med en høyt respektert lærd, en gråhåret eldre mann ikledd svart turban og med mye visdom mellom ørene, en meget kunnskapsrik lektor utdannet i de religiøse instituttene i Den Irakiske Republikken, og dette var hans geniale løsning til et genuint og komplekst problem. Da jeg ikke hadde blitt overbevist av dette pisspreiket, kunne jeg kjenne at energien i rommet endret seg; han så på meg som om jeg hadde mistet tilliten til Gud. I bilen snakket vi om moderne forretningsmetoder jeg hadde prøvd, slik som e-commerce og kryptovaluta, og det opplevdes som å forklare smarttelefoner til huleboere. En av dem nevnte en fatwa fra sjiamuslimenes største globale religiøse autoritet om hvordan Bitcoin er islamsk forbudt.
Hendelsen var som en krysning av en oppvåkning, en komedie, et mildt sjokk, og en dyp skuffelse. Det er vanskelig å ikke forbli døgnvåken etter slikt. Jeg brukte resten av natten på noen siste rituelle handlinger i mausoleene til Imam Hussein og Abbas, etterfulgt av tradisjonell irakisk kebab. Deretter fordøyet jeg AyaTullet som jeg var vitne til med en omgang vannpipe i en bakgate sammen med en iskald ferskendrikk. Der lærte jeg dessuten at Irak har flere vannpipekafeer enn moskeer, og at vannpipe i Irak er billigere enn rent vann. Det er loven om tilbud og etterspørsel!
Breaking Bad
Den upriviligerte islammisjonærens vei gjør at man ender opp i en nedgående spiral av sosioøkonomiske problemer og mørk ensomhet, til den grad at man vil resonnere perfekt med Walter White. Herr White fikk et radikalt vendepunkt da han ble diagnostisert med kreft og innså at hans mangeårige bidrag til samfunnet og karriere som kjemilærer aldri ville betale regningene. Istedenfor å gi inn til depresjon og underlegge seg samfunnet som ikke bryr seg en dritt om ham, valgte White å bruke sine kjemikunnskaper til å bli New Mexicos mest vellykkede entreprenør – Grand Theft Auto-stil. Det er mer bærekraftig å selge dop enn å være en islammisjonær; med det kan man bygge seg et Heisenberg-imperium. Dessuten risikerer man ikke å bringe skam overfor egen religion ved å være en misjonær i blakkedom. En islammisjonær uten nepotistiske privilegier og andre kvalifikasjoner vil derimot ende opp med en underbetalt svart jobb i Los Pollos Hermanos. Det er jeg 99.1% sikker på.
Jeg hadde nå terminert det lille som var igjen av tillit til mitt religiøse miljø, og mitt fokus ble kun meg selv. Jeg kom fram til at vi har altfor mye skittentøyvask i egne rekker som vi må ta hånd om, før vi velger å «veilede» andre. I årevis hadde jeg levd en løgn, selv om jeg var uviten eller hadde gode intensjoner. Jeg inviterte folk til en ultra-idealistisk, perfeksjonsorientert og utopisk religion som ga dem null realistiske og praktiske løsninger på moderne problemstillinger (særlig innen økonomi). Jeg inviterte folk inn til et religiøst miljø som vil vende dem ryggen når «shit hits the fan». Jeg kan ikke fortsette med dette i god samvittighet. Jeg sluttet med islamsk misjonering, rett og slett fordi jeg ville ansett meg selv for å være en løgner og hykler hvis jeg fortsatte med det.
