Foto: Claudio Castello
Kritikken kommer etter at Øyvind Havnevik, enhetsleder i UNE, i et innlegg i Nettavisen 14. april avviste påstander om at UNE overkjører domstolene eller bryter menneskerettighetene.
Havnevik skrev at UNE ikke tar lett på å anke dommer, men at saker kan løftes videre dersom det er behov for å få avklart rettsspørsmål som har betydning for flere saker. Han understreket også at UNE retter seg etter rettskraftige dommer, og at nemnda bare håndhever et regelverk som er vedtatt av politiske myndigheter.
Men det svaret treffer ikke kjernen i kritikken, mener Lemma Desta.
– Det formelle svaret fra UNE er korrekt, men det berører ikke det prinsipielle problemet: hvordan et organ som er opprettet for å ivareta utlendingers rettssikkerhet, i praksis kan opptre som statens prosessførende motpart mot dem, også etter at domstolene har gitt utlendingen medhold, skriver Desta.
Reagerer på dobbeltrollen
Desta peker på at UNE opprinnelig ble etablert som et uavhengig, domstollignende korrektiv til Utlendingsdirektoratet. Når det samme organet senere anker tapte saker og fører dem videre mot utlendinger i rettssystemet, oppstår det etter hans syn en grunnleggende rollekonflikt.
– Hvordan kan UNE samtidig hevde å beskytte utlendingens rettigheter og aktivt arbeide for å få gjennomslag for statens interesser i rettssystemet, spør han.
Ifølge Desta handler dette ikke først og fremst om juss, men om integritet og rettssikkerhet.
Han mener rettssikkerhet ikke bare handler om å følge loven formelt, men om reell maktbalanse mellom staten og individet. Når staten både er regelgiver, beslutningstaker, ankeinstans og en sterk aktør i domstolene, svekkes individets faktiske vern, skriver han.
Knytter kritikken til Liban-saken
Bakgrunnen for debatten er saken om Liban, en mann fra Etiopia som har bodd i Norge i 22 år og har fire norske barn. Familien har fått stor oppmerksomhet etter at Oslo tingrett i 2024 ga ham medhold, og lagmannsretten senere kom til samme konklusjon.
I et tidligere innlegg i Nettavisen hevdet næringslivsleder Hilde Midthjell at UNE bruker store ressurser på å splitte en velfungerende familie, til tross for at domstolene har slått fast at hensynet til barnas beste taler mot utvisning.
Midthjell skrev at Liban ble hentet av Politiets utlendingsenhet tidlig om morgenen foran barna, og at familien siden har levd med stor utrygghet. Hun mener saken viser systemsvikt i asylsystemet og at UNE har fått for stor makt.
UNE: – Vi overkjører ikke domstolene
UNE avviser på sin side at nemnda opptrer i strid med rettsstatlige prinsipper.
I sitt innlegg understreket Havnevik at det er politiske myndigheter som har vedtatt utvisningsreglene, ikke UNE. Han viste til at både Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen har slått fast at det i enkelte tilfeller kan være grunnlag for utvisning også når utlendingen har barn i Norge.
Han skrev også at barnets beste alltid vurderes, og at spørsmål om internering på Trandum avgjøres av domstolene etter begjæring fra politiet.
UNE mener dessuten at anker til høyere rettsinstanser kan bidra til å klargjøre regelverket og dermed styrke rettssikkerheten på lengre sikt.
Mener Norge skiller seg negativt ut
Desta mener likevel at den norske modellen framstår som særlig problematisk sammenlignet med andre nordiske land.
Han viser til at Sverige har lagt klagebehandlingen til uavhengige domstoler, med større grad av åpenhet, muntlighet og kontradiksjon. Danmark trekkes også fram som et land der personlig fremmøte og muntlige høringer står sterkere i asylsaker.
Norge har derimot samlet stor makt i én forvaltningsnemnd, skriver Desta. Han mener at UNE både forbereder og avgjør saken, og deretter kan føre den videre i retten dersom utlendingen selv tar belastningen ved å gå til domstolene.
– At dette tas for gitt som en normal rettsstatlig orden, er ikke bare problematisk, men rettssikkerhetsmessig uforsvarlig, skriver han.
– Det er rettsstaten som står på spill
For Desta er dette mer enn en enkeltsak.
Han mener spørsmål om barns beste, beskyttelse og menneskers framtid blir avgjort i et system der maktforholdet mellom staten og den enkelte er for skjevt. Når dette skjer, rammer det ikke bare enkeltpersoner, men selve tilliten til rettsstaten, skriver han.
Dermed er Liban-saken blitt mer enn en familietragedie og en utlendingssak. Den har også utviklet seg til en prinsipiell debatt om UNEs rolle, domstolenes betydning og hvor langt staten kan gå i saker der barns liv og familienes framtid står på spill.
Jeg kan også lage en kortere, mer rendyrket nyhetsversjon med Utrop-ingress og mellomtitler, eller en versjon som er klar til publisering med uthevede sitater.
