Når masken faller i fylla: Alkohol skaper ikke rasisme

Det er interessant at når en politiker framsetter rasistiske ytringer i beruset tilstand, er den vanligste forsvarsresponsen at det var alkoholen som har skylden. Å fremstille alkohol som en form for besettelse er mildt sagt en infantilisering og en beleilig fluktmekanisme, der ansvaret for ens valg forskyves fra individet til selve substansen. Dette gir inntrykk av at det er substansen, og ikke personen selv, som styrer seg selv. Denne eksternaliseringen av ansvar og skyld er en strategisk distansering fra egen dømmekraft og valgfrihet, og minner om arkaiske forestillinger om demonisk besettelse der noe fremmed tar over ens eksistens. 

Det er viktig å understreke at alkohol produserer ikke meningsinnhold i sinnet, men fjerner sosiale hemninger som til vanlig holder det skjult. Det som ytres i beruset tilstand, eksisterte allerede som en grunnholdning. Rusen fjerner bare evnen til å filtrere det bort. Utsagnet er dermed ikke et unntak fra hvem personen er. Det er et presist glimt av det. Altså, det er ikke et fremmed element som bryter frem, men personens faktiske verdensforståelse og menneskesyn som slipper til. Uttrykksformer som “minusvariant” er dermed ikke tilfeldige eller nøytrale formuleringer. De er språklige konstruksjoner som forutsetter et etablert indre hierarki, en forestilling om at mennesker kan rangeres langs en skala der noen representerer et overskudd og andre et underskudd av menneskelig verdi. Et slikt uttrykk kan ikke improviseres frem i øyeblikket. Det springer ut av et allerede internalisert tankesystem der dehumanisering er normalisert som kategori. 

Å ytre det, selv i beruset tilstand, er derfor et valg, om enn et valg som ble fattet med svekket hemning. Og valg, uansett kontekst, sier noe vesentlig om den som velger. Et samfunn som tar sitt eget humanistiske og liberaldemokratiske verdigrunnlag på alvor, kan ikke nøye seg med å reagere på enkeltuttalelser og deretter gå videre. Avsløringer av denne typen fordrer tre ting:

For det første en konsekvent avvisning av den apologetiske logikken som plasserer ansvaret hos substansen fremfor hos personen: alkohol er en forklaring, ikke en unnskyldning. Substansen avdekker, den konstruerer ikke.

For det andre et mot til å spørre hva slags politisk kultur som gjør det mulig for slike rasistiske holdninger å gå uoppdaget over tid, gjerne i posisjoner med reell makt til å forme det politiske klimaet, normalisere bestemte måter å snakke om mennesker på og ikke minst sette de uuttalte grensene for hva som regnes som akseptabelt i det offentlige rom.

Og for det tredje en bevissthet om at det intrapsykiske innholdet som avdekkes i slike øyeblikk, ikke er politisk nøytralt. Det virker inn på politiske valg, prioriteringer og implisitte holdninger langt utover de situasjonene der det trer åpent frem. Det symbolske i slike uttalelser er derfor dobbelt: de avslører både innholdet i en persons faktiske overbevisninger, og kløften mellom den offentlige fasaden og det private sinnet. 

Derfor er det helt avgjørende at vi ikke reduserer slike rasistiske ytringer til effekter av alkohol eller rus, men erkjenner at de springer ut fra et større samfunnsmessig landskap. Når slike utsagn får passere uten motstand, eller gjennom infantilisering og eksternalisering, bidrar det til å normalisere og forankre rasistisk tankegods i den kollektive bevisstheten. Det handler om et normativt miljø der holdninger kan vokse frem og gjenta seg, ofte skjult bak politiske fasader og iscenesettelser, og hvor de kun får motstand når de tilfeldigvis avsløres.

Å betrakte dette som et strukturelt og kulturelt fenomen, snarere enn et individuelt avvik, gir oss mulighet til å adressere de underliggende faktorene som gjør det mulig for slike holdninger å eksistere og reproduseres. Det fordrer at vi har en sensitivitet overfor hvordan språk, politikk og sosial praksis sammen former rommet for aksept og motstand, og at vi tar ansvar for å utfordre både enkeltpersoner og de kollektive normene som gir slikt regressivt tankegods liv. 

Et aktpågivende og årvåkent samfunn bør derfor ikke behandle denne diskrepansen som et privat og administrativt anliggende, men snarere som et politisk problem. I siste instans handler det om å opparbeide en politisk kultur preget av kritisk refleksivitet: hvilke verdier velger vi å forsvare? Og hva er det vi stilltiende neglisjerer og overser. Og, ikke minst, hvorfor? 

Abonnér på Utrop for bare 75 kr i mnd

Få ukentlig GRATIS nyhetsbrev utrop.no/nyhetsbrev